Utgivelsen: 
Sigurd Drakedreper (1989)
Den gutten duger ikke til noen ting!
Man skulle tro at alt lå til rette for en fantastisk filmopplevelse: Vikinger, vestlandsfjorder, sverdkamper og norrøn mytologi og mere til har manusforfatterne hatt til rådighet, og likevel klarer de å kludre det så til de grader til.
Filmen forteller om Jarlesønnen Sigurd Drakedreper som sliter litt med å bli en stor kriger som sin far. Både fordi han mangler den fysiske styrken, men også fordi han ikke er like voldelig av seg. Han blir trent av Orm Viking, men er egentlig en svaklig og feig liten gutt. Det eneste han er virkelig flink til er å skyte med buen. Faren og storebroren reiser på tokt til Irland og kommer tilbake med to treller, der den ene blir tatt av Jarleslektens bitre fiender, nemlig Illugene og den andre blir venn med Sigurd. På neste tokt vender far og storebror tilbake med hvitt laken over seg, sorgen over deres død er stor, men ikke langvarig. Illugene ser sitt snitt til å angripe og klarer nesten å overvinne Jarleslekten, men Sigurd reiser seg etter sine sår og tar tronen i sin slekt, og slutter fred med Illugene istedenfor å følge generasjoner med blodhevn.
Handlingen er det egentlig ikke noe i veien med, det er nok materiale her til å fylle en helaftens spillefilm, det er bare så kjedelig fortalt. Mange langdryge scener, som i tillegg er dårlig oppbygd. Historien kommer rett og slett ikke skikkelig frem. Vennskapet mellom Sigurd og trellen kunne ha vært en fin del av filmen, men blir aldri fokusert på. Det samme med Sigurds følelser angående voldsbruken til sine slektninger når de reiser på tokt. Man ser at det er meningen å fremheve disse tingene, men det kommer bare halvveis frem.
Slette og uinteressante rolletolkninger som ikke er verdig stolte vikinger, Per Kristian "Muffe" Indrehus er vel så langt bort man kommer fra en truende viking. I tillegg er filmen til tider dårlig fotografert. Alle som har filmet i sollys vet at å filme mennesker som står i skyggen samtidig som man filmer mennesker i solen er tabu, bildet blir ekstremt overeksponert og lyst. Det verste av alt er kanskje "slagscenene". Her virker det som om filmen er blitt klippet i stykker og limt sammen igjen i helt tilfeldig rekkefølge. Sigurd Drakedreper er bare fra 1989, altså ikke så forferdelig gammel, og skal man ha med sverdkamper så får man sannelig lære seg hvordan det gjøres. The Vikings med Kirk Douglas er fra 1958 og slagscenene ser ti ganger bedre ut enn i Sigurd Drakedreper.
Skal du se vikingfilmer, så se Hrafn Gunnlaugssons filmer Ravnen flyr og Ravnens skygge fra Island, virkelig gode og rå filmer. Sigrud Drakedreper var laget som barnefilm, men likevel kan man forvente litt mer enn dette. Og skal filmen absolutt lages på norsk, og ikke på gammelnorsk som Gunnlaugsson sine filmer, så burde de ha lært seg en eller annen vestlandsdialekt, for å høre vikinger snakke bokmål er bare helt latterlig. Da hadde det vært bedre med engelsk.
Det eneste jeg likte ved filmen var kostymer og kulisser, og ikke minst at de faktisk har gjort det vanskelig for seg selv med å spille den inn utendørs. Kostymer, sverd og hjelmer ser stort sett veldig bra ut, det samme med alle husene i bygda, de ser gamle og bebodde ut. Vakre Lysefjorden er bakteppe for de fleste utendørsscenene og dette kombinert med kostymer hever filmen til en toer.
En ting skal filmen ha, den gav meg virkelig lyst å se en skikkelig vikingfilm i samme skala som Gladiator eller Braveheart, synd det ikke finnes enda.
Teknisk
Bildet er så dårlig at i noen av filmens mørke scener er det nesten umulig å se hva foregår. Bildet er fullt av gammelt kinostøv og generelt veldig grøtete og elendig. Den er presentert i 4:3 format med et lite svart felt øverst og nederst, 16:9 optimalisering kan man bare drømme om. Lyden er i stereo og forsåvidt helt ok, men altfor dårlig med tanke på at dette er DVD, og ikke VHS.
Ekstramaterialet består av en totalt uinteressant tekstplakat. Nok en gang har SF Norge gitt ut en norsk film i en skikkelig dårlig utgave, ikke det at denne filmen hadde blitt noe bedre med godt bilde, men likevel er den en norsk film som bør bevares best mulig for fremtiden.