What About Bob? (1991)
Bob bob bob...
I filmen What About Bob spiller Bill Murray den lettere psykotiske mannen Bob. Han er skilt, og bor nå i sin leilighet sammen med det eneste individet han virkelig stoler på - sin gullfisk. Det å være redd for omtrent alt er slettes ikke lett: han er redd for at hjertet skal stoppe, at urinblæra skal eksplodere på vei til do, at han skal bli smittet av sykdommer via håndtrykk og dørhåndtak, og så videre. Alt dette pluss et dusin andre fobier fører til at Bob har blitt en upopulær og slitsom kunde hos byens psykiatere.
Den sindige og meget vellykkede psykiateren Dr. Leo Marvin (Richard Dreyfuss) tar imidlertid imot Bob med åpne armer til tross for at doktorens etterlengtede ferie er rett rundt hjørnet. Med sin totale mangel på menneskelig kontakt og mangel på andres forståelse, blir Bob raskt betatt av doktorens effektive behandlingsmåte. Så avhengig blir Bob av ham, at det går ikke likere enn at han følger etter Dr. Marvin og hans familie til feriestedet deres. Doktoren blir ikke like begeistret for gjensynet med den innpåslitne pasienten som etter hvert driver den stakkars familiefaren til vanvidd. Det gjør heller ikke saken bedre at resten av familien faktisk LIKER den psykotiske pasienten.
Begynnelsen av filmen legger opp til at det etterhvert bør skje en rekke festlige og pussige episoder. Men den gang ei; Bill Murray gjør muligens en av sine verste opptredener, og er ikke mer en halvveis morsom, - på det beste. Hans rollefigur, den psykotiske Bob, innbyr til en relativt fri tolkning og åpner for noe som kunne blitt masse gøyal improvisajon. Bill Murray innfrir ikke noe av dette, og virker altfor tilbakeholden i stordelen av filmen, og der hvor han klemmer i med et morsomt poeng virker det bare uvørent og flåsete. Richard Dreyfuss' rollefigur er til motsetning en stødig kar og skal som psykiater ikke la seg affisere av gærne pasienter. Selv om Dreyfuss passer greit nok inn i rollen, opptrer han altfor laidback og er verken gæren nok, sint nok eller ironisk nok når psykiateren etter hvert mister besinnelsen.
Det at plottet er tynt som sigarettpapir, og det faktum at det ikke skjer så mye, er i grunnen ingen stor svakhet. Det er liksom det man venter av denne type komedier. Verre er det at ingen av hovedkarakterene er gale nok, og ikke finner de på særlig sprø ting heller. Bobs opptreden er langt fra plagsom nok til at noen psykiater kan bli gal av ham. På den andre side kan Bill Murrays elendige innsats kan få enhver til å miste forstanden...
DVD-utgivelsen synes ikke spesielt påkostet, og på lydsiden finner man kun et relativt tamt Dolby Digital 2.0 lydspor. Selv om Dolby Pro Logic setter sine begrensinger for hvor spennende lydkulissene kan bli, er det mer produsentenes (u)vilje som må ta støyten for at lydkulissene er særdeles lite inspirerende. På en såpass dialogfylt og lite actionpreget film som dette må vel det meste i grunnen kunne aksepteres, og det at bildet ikke er 16:9 optimalisert men i letterbox vil vel få sette spørsmålstegn bak.
Bildene preges ikke av hundre prosent skarphet, men kan likevel betegnes som ålreite. Når det gjelder ekstramateriale finner vi bare en trailer av filmen.
For de fleste vil filmen fortone seg som et langt gjesp, mens for utpregede komedieelskere med sans for improvisasjon, talentfulle skuespillere og masse morsom galskap, vil filmen være like givende som et års opphold på Nordpolen.