Utgivelsen: 
The Wild Bunch [Special Edition] (1969)
Slutten på den ville vesten, begynnelsen på den ville western
Det er vanskelig å skulle anmelde en film som Sam Peckinpahs The Wild Bunch. Man risikerer nemlig at alt man sier er blitt sagt før. Med mulig unntak for voldtektsscenen i Straw Dogs av samme regissør , har nemlig ingen voldsscene fått fullt så mye oppmerksomhet som den siste desperate kampen mellom Den ville gjengen og deres fiender. Disse to scenene har vekselvis blitt oppfattet som det laveste lave av filmtrash og utnyttelse (Straw Dogs var forbudt i England frem til 2002) og blitt hyllet som de mest innsiktsfulle utforskninger av det voldelige mennesket, og volden i oss alle.
I The Wild Bunch leder Pike Bishop en gjeng med banditter som alle vil gjøre ett siste kupp. De hevder alle å ha forskjellige grunner å ville slutte, men det hele koker ned til det som senere har blitt klisjeen ”I’m getting too old for this shit”, en setning som heldigvis aldri dukker opp i denne filmen. Dette siste kuppet går selvfølgelig ikke like bra som man skulle håpe, og mange kvinner og barn blir drept i prosessen. Store deler av gjengen blir også sendt til den store prærien i himmelen, og de gjenværende seks må rømme til Mexico, og rett inn i armene på generalissimo Mapacho, som vil ha dem til å stjele en toglast med våpen for seg. Etter seg har de mektige menn fra jernbanefirmaet de har bestjålet igjen og igjen, og en gammel venn. Deke Thornton ble tatt av loven lange arm en av de mange gangene Pike slapp unna, og nå blir han tvunget til å hjelpe jernbanen med å finne ham.
Ingen av de to karakteristikkene av Peckinpahs filmer i det innledende avsnittet er gyldige så lenge man bare ser på en scene og ikke på hele filmen. Er The Wild Bunch kun uberettiget voldsbruk, eller er den et forsøk på å utforske mannesinnet? Og er den i så tilfelle et vellykket forsøk? Filmkritikeren Pauline Kael har uttalt om filmen at hun husker at hun snakket med Peckinpah mens han planla The Wild Bunch, og at han sa at han skulle lage en film så vill og skremmende at den ville gni folks ansikter ned i voldens iboende fælhet. De ville aldri ha lyst til se noe voldelig igjen. ”Men når filmen kom ut og det fantes følelsesløse mennesker som heiet og jublet over blodbadet, så virket han henrykt og oppførte seg som om han hadde fått en slags oppreisning.”
På tross av hva man skulle tro ut ifra historien er dette på ingen måte en film om vennskap menn imellom, og ære og slike ting. Det er en film om det å feile, og det å feile spektakulært. Peckinpah bruker den døende vesten og bilens inntog, selv i Mexico, til å vise hvordan Pike og gjengen hans, og resten av det amerikanske samfunnet, har mislyktes. The Wild Bunch er en anakronisme. Den er på samme tid en vellykket utforskning av mislykkede menn, og et mislykket forsøk på å begrense publikums appetitt på spektakulær vold. For det er etter Peckinpah at blodbadet virkelig kommer inn i amerikansk mainstream-film.
Regimessig er The Wild Bunch definitivt vellykket. Tittelsekvensen er både vakker og forstyrrende på en gang, med sin klipping mellom barna som viser hva menneskeheten er, og hva vi finner glede i, og ”heltene” som kommer ridende inn i landsbyen. Peckinpah er også en mester i å vise publikum hva karakterene tenker om seg selv. En del scener er så dratt ut og så søtladne at du kan se langt inn i hodet på Pike og gjengen hans, og se at de ser seg selv som landsbyens redningsmenn, som ærerike menn. Og så river Peckinpah ned dette bildet igjen og viser dem slik de i virkeligheten er. Karakterene er på det beste menn som prøver å gjøre det eneste riktige, men ikke får det til, men stort sett menn som prøver å overleve, på bekostning av hvem som helst ellers.
Peckinpah klarer å vise dette nettopp fordi han er en håndtverker. Han har laget flopper før, og lært av det, og som så mange andre begynte han i TV og har fått slipt til evnene sine der. Som de sier i en av dokumentarene i ekstra-materialet: I Wild Bunch kan du føle støvet i tennene. Jerry Fieldings musikk (med realistisk falsk sang), Lucien Ballards filming og kinematografi, og Gordon Dawsons relativt enkle kostymer er også fantastisk godt håndverk. Det hele glir inn i en sømløs helhet som gjør at man ikke tenker på de enkelte delene før man er nødt å skrive en anmeldelse av det hele.
Teknisk
Teknisk sett er det heller ikke mye å utsette på denne utgivelsen. Den er en såkalt 2-disk spesialutgivelse av den originale director’s cut, som vil si at de har overført den på nytt til DVD og lagt til noen scener som ble klippet bort av produsentene i 1969. Men dette siste ble visstnok allerede gjort i 1993, så det er ikke akkurat noe nytt. DVD-utgivelsen presenteres med bilde i 16:9 letterbox (2.40:1), noe som gjør at Lucien Ballards kinematografi kommer til sin rett, og lyden er også god i 5.1 Dolby digital.
På disk 1 finnes det originale trailere for en rekke av Peckinpahs filmer, og merkelig nok for en James Dean-samling. Man finner også et kommentartrack med fire store Peckinpah-fans: Nick Redman, Paul Seydor, Garner Simmons og David Weddle, som kommer med noen interessante observasjoner og innsikt. Selv på filmer der regissørene fremdeles er i live, er dette noe distrubisjonsfirmaer burde tenke på å gjøre. Det er en mye bedre idé enn å bruke regissørene selv, som ofte ender opp i anekdote-land.
På disk 2 finnes flere dokumentarer: Sam Peckinpah’s West: The Legacy Of a Hollywood Renegade av Tom Thurman er en god og grundig dokumentar på 1 time og 20 minutter. Den er i og for seg et standard forsøk på å forklare filmene hans ut fra livet hans, men de kritikere, venner og familie som dukker opp klarer sammen å skape et realistisk og godt bilde av regissøren og mennesket Peckinpah.
The Wild Bunch: An Album in Montage av Paul Seydor er en halvtimeslang film om filmingen av The Wild Bunch. Den er bygget opp rundt sitater fra Peckinpah selv, og fra andre som var med på å lage filmen. Den forsøker å være en film om både filmingen og intensjonene bak filmen, men ender opp med å bli både overforklarende og sentimental.
A Simple Adventure Story: Sam Packinpah, Mexico and the Wild Bunch er et 25 minutter langt utdrag fra en dokumentar av Nick Redman. Den blir presentert som Peckinpahs datters reise for å finne faren hun aldri kjente, men er egentlig bare en tur til steder der en del av scenene ble tatt opp i Mexico, sammen med henne, og en del forfattere av bøker og filmer om Peckinpah. Deretter lar Redman dem bare prate. Dokumentaren blir rosende og lovprisende uten kritisk innsikt og definitivt for spesielt interesserte. Men det er vel også meningen med ekstramateriale på DVD.
Sist, og minst, finner man en 9 minutter lang outtakes-montasje, som stort sett består av folk som rir.