Utgivelsen: 
Thank You for Smoking (2005)
Smart film om de som lever av å manipulere andre mennesker.
Nick Naylor (Aaron Eckhart) arbeider som talsmann for den amerikanske tobakksindustrien. Det vil egentlig si at jobben hans er å forklare at man ikke kan bevise sammenhenger mellom røyking og sykdom, generelt forsvare omsetningen av tobakk og fungere som lobbyist for å blokkere alle former for anti-røykelovgivning. Han er en ufattelig talentfull pratmaker som kan overbevise hvem som helst om hva som helst. Nick vet utmerket godt at et kvalmende antall mennesker dør hver eneste dag som følge av røyking, men som den kjølige, intellektuelle kyniker han er, klarer han uten vansker å distansere seg. Hans beste venner er lobbyister for våpenindustrien og alkoholfabrikantene, og de konkurrerer smilende om hvem av dem som dreper flest.
Nick er ekstremt stolt av sine retoriske evner, og blir ikke mindre stolt når hans egen sønn begynner å dyrke farens intelligens. Han tenker forholdsvis lite over hva slags virksomhet han egentlig forsvarer, og beskytter seg med utsagn som ”alle har regninger å betale” eller ”alle fortjener et forsvar”. Men det tetner når journalisten Heather Holloway (Katie Holmes) kommer på banen. Kampen står ikke om argumentasjonsteknikk eller intelligens, det blir en kamp om hvem som viser seg mest kynisk og distansert. Når han deretter blir målet for en regulær anti-tobakk-terrorgruppe, begynner livet å bli seriøst vanskelig for tobakkslobbyisten.
Jeg leste en gang at filmer som handler om kamp mot nazister ikke kan regnes som politiske filmer, for alle er i mot dem. På samme måte er røykere og særlig tobakksindustrien selvsagte skurker. Det er derfor fint å se at Thank You For Smoking egentlig ikke handler om røyking. Filmen handler om det man på klingende engelsk kaller ”the Spin”, noe fattigslig oversatt til det tørre norske uttrykket ”vinkling av sak”. Grunnen til at røykesaken ble brukt skyldes dels dette med at det er der de antatt verste skurkene finnes og derfor blir filmens tema pent satt på spissen. Dels at amerikanerne (og vi også, antar jeg) regner røykekrigen som avsluttet, med røykerne og tobakksindustrien som taperne. Når poenget er å ta for seg selve vinklingen – the Spin – ville det bare være distraherende å bruke en sak som fortsatt er kontroversiell og levende.
Jason Reitman har laget en tilnærmet feilfri film, drevet av en karismatisk og dyktig hovedrolleinnehaver, ladet med et blendende inspirert manuskript basert på en sikkert underholdende bok. Formen er ikke helt hundre prosent original, det er kjappe klipp, brå frysing av bilder, akkompagnert av en ironisk fortellerstemme og uventet musikk. Det er ikke fritt for at det minner om både Snatch, Trainspotting og Fight Club. Men denne formen er i seg selv fin, det er bare det at få manus er gode nok til å kle den, krevende som den er. Det øyeblikket en skuespiller eller en replikk faller gjennom, sprekker det hele. Lykkeligvis skjer det aldri her. I tillegg til intenst og levende spill fra alle fremtredende karakterer, byr filmen også på skikkelig power-perfomances fra flere gjestestjerner. De dyktige og rutinerte gamlingene Robert Duvall og Sam Elliott storkoser seg tydelig, likeledes en særs påtent Willam H. Macy. Men det er Rob Lowe i en himmelsk god form som setter fyr på filmen for alvor i sine få, men effektive scener.
Det er mange gode idéer i Thank You For Smoking. En av de beste er å fremstille den egentlig temmelig rå hovedkarakteren i et konsekvent positivt lys. Nick er en mann som utstråler alt annet enn den kapitalistiske kulden han egentlig representerer. Han virker som en god og engasjert far, en trofast venn og en romantisk elsker. Denne flerdimensjonale skildringen av filmens mest sentrale figur gir filmen et tiltalende objektivt skjær. Reitman forteller oss aldri hva vi bør mene om noe som helst, det står oss til og med fritt å være enige i Nicks haranger mot anti-røykerne. Satiren fordeles også rettferdig, anti-røykerne fremstår som fanatiske og ofte narraktige, som en motvekt til den hjerteløse økonomiske tankegangen til tobakksindustriens folk. Det er dårlig med helter i denne filmen, iallfall helter som kjemper en edel og rettferdig kamp.
Men indirekte kommer filmen med et klart budskap: Vi blir manipulerte.
Intelligente mennesker misbruker sitt intellektuelle overtak, store talegaver og evner til å komme i rampelyset til å bestemme hva vi skal mene. De gjør det på en smart måte, de snakker om frihet, om vår rett til å bestemme selv, alt mens de tar de viktigste avgjørelsene for oss og narrer oss samtidig til å tro at vi tok avgjørelsene selv. Hvis vi virkelig vil vinne vår egen frihet, må vi også lære å gjennomskue disse sjarmerende menneskene. Det er ikke lett, de er ressurssterke, har glatte tunger, og er mer enn villige til å denge folk i hodet med statistikk og tall.
Politiske satirer blir bare sjelden så bra som dette.
Teknisk
Litt vanskelig å bedømme billedkvaliteten, siden Reitman har gått for en litt pussig fargeeffekt med til dels overeksponerte bilder. Dette forvrenger lyssetting og fargetoner. Det later likevel ikke til å være noen feil med selve DVD’en. Det fungerte iallfall uproblematisk. Lyden er derimot helt flott, tilgjengelig også i DTS. Det er riktignok en ganske pratsom film og det er ingen store effektscener, men man hører på den gode oppløsningen på musikken at dette er en helt vellykket miks.
Ekstrastoffet består av en featurette på i underkant av fem minutter. Litt vel snaut, synes jeg. Og så en trailer for filmen og mange trailere for andre filmer, og til og med noen irriterende reklamefilmer. Litt stusselig, men det er i grunnen et poeng at nettopp denne filmen ikke skal overforklares av regissør og manusforfatter.