Utgivelsen: 
Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (2013)
Borderline kalkun
Rotete og usjarmerende komedie som mangler en grunnleggende evne til å fortelle en god historie, og som heller ikke fremkaller noe som minner om latter.
Fotogalleri
Dette er en av fjorårets mest populære svenske filmer, og den har i tillegg en av tidenes mest irriterende titler. Man skal ikke skue hunden på hårene, dessverre viser det seg at dette er en hund av typen skabbete. Filmen er basert på en bestselgende bok, uten at det trenger å si noe som helst. Det gjør det heller ikke. Hva intensjonen med filmen er, kan være vanskelig å fatte. Først og fremst virker det som at den har ett eneste mål, og det er å underholde. For dette er virkelig fjas fra ende til annen. La det være sagt – fjas kan være ustyrtelig morsomt om det er gjort på rett måte. Forutsetningene og forhåpningene var så absolutt til stede, og minnene om hovedrolleinnehaver Robert Gustafsson som reporter i Åpen post på slutten av 90-tallet gjorde at jeg gledet meg til å se filmen. Noe er grunnleggende feil når en film med dette humortalentet ikke makter å fremkalle noe som kan minne om en latter, spesielt med tanke på at filmen er bortimot to timer lang.
Hundreåringen begynner ganske så bra, og anslaget er faktisk morsomt nok til at man trekker på smilebåndet. Så går alt rett vest. Det verste med filmen er selve premisset, som hverken er fugl eller fisk. Det mangler troverdighet, noe som i seg selv ikke trenger å være et problem. Problemet oppstår når den totalt usannsynlige historien mangler sjarm og rot i noe som er morsomt. Flere har sammenlignet historien med Forrest Gump, og jeg har ingen problemer med å se linken. Hovedkarakteren Allan er en mindre intelligent person som på samme måte som nevnte Gump havner oppi en rekke historiske hendelser uten at han selv forstår ringvirkningene av hendelsene. Forskjellen er at Hundreåringen mangler sjarm og den gode historien. Enkelt fortalt har livet hans blitt styrt ut fra en forkjærlighet for å sprenge ting i luften. Filmen veksler mellom å vise klipp fra livet hans, samtidig som vi får se en historie i nåtid. Disse er satt sammen på en svært klumsete måte, og gir ikke hverandre merbetydning.
Historien er altså langt under pari, men det er ikke det eneste problemet. At man til de grader misbruker en komiker av Gustafssons kaliber er utilgivelig. Det er kort og godt en stor prestasjon å få ham til å bli så steril og ufarlig som han er i denne filmen. Når ingen av de andre skuespillerne makter å gi sterke portretter av sine karakterer, blir det hele en usammenhengende og uengasjerende mølje. En rekke stereotype bikarakterer fjoller det til, og ødelegger ytterligere for helhetsinntrykket. Einsteins dumme bror, biker-skurker, bygdetullinger, nerder og elendige parodier på kjente skikkelser fordummer og forringer en historie og manus som mangler det meste. Man har også valgt å ikke bruke filter, slik at det hele ser lite filmatisk ut, og virker svært billig utført. De visuelle effektene bidrar til billigfølelse, for de er noe av det dårligste jeg har sett på lange tider. Jeg sitter igjen med en følelse av at boken filmen er basert på, egner seg dårlig som film.
Komedie som mangler humor er dømt til å bli miserable saker. Ett av filmens store problemer er at den avhenger av «suspension of disbelief» - at man må være villig til å overse begrensningene i mediet for å kunne akseptere premisset. Når den ikke er god nok, går ikke dette, og filmen fremstår som tåpelig og uten mål og mening. Historien er full av tilfeldigheter og mangler sammenheng, og den ebber bare ut i det store intet. Det dramatiske høydepunktet, den endelige forløsningen er at den endelig tar slutt. Hundreåringen har så store mangler at det er fristende å kalle den en kalkun, men jeg ser den i nåde og lar den slippe unna dette stempelet. Det var bare så vidt.
Teknisk
Lyden er for så vidt helt grei, og bildekvaliteten er på jevnt nivå. Bonusen som følger med er en kort film om produksjonen, som ikke er mer enn helt grei.