Utgivelsen: 
Gjøkeredet (1975)
De gales hus
Noen filmer holder seg ikke med årene og mister mye av sin opprinnelige slagkraft. Gjøkeredet er ikke en av dem.
Fotogalleri
Tidlig på sekstitallet var psykiatrien ganske annerledes enn den er i dag. Jeg sier ikke at det ikke finnes problemer i helsevesenet nå, men problemene og overgrepene som pasientene ble utsatt for har heldigvis minket.
Jack Nicholson spiller McMurphy, en småkriminelle latsabb som prøver å fake sinnssykdom for å slippe å være i fengsel. Han blir sendt til observasjon på et mentalsykehus, og det tar ikke mange ukene før det blir fastslått at han ikke lider av noe som helst. Fast bestemt på å bli værende gjør han det han kan for å gjøre livet surt for sykehuset, med sjefspleieren søster Ratched i teten.
Han er en oppviglersk, frihetselskende og livsbejaende fyr som det er helt umulig å mislike. Hans sjel blir bit for bit revet i stykker av livet på institusjon, og da han innser at sykehuset kan holde han så lenge de vil, begynner det å rakne.
Det er mange menneskeskjebner samlet på sykehuset, og her er vi vel kanskje vitne til den beste castingen i filmhistorien. Sære personlighter blir gestaltet av lett gjenkjennelige karakterskuespillere som Danny DeVito, Christopher Lloyd og Brad Dourif. Den gang var de totalt ukjente, og dannet bakteppet for et ekstremt realistisk og troverdig bilde av en amerikansk mentalinstitusjon på begynnelsen av sekstitallet. Det realistiske inntrykket blir bare forsterket av det faktum at filmen ble spilt inn på et ekte sykehus med virkelige leger, pleiere og pasienter i birollene. Forfatteren Ken Kesey var da også ansatt på et mentalsykehus da han skrev boken.
Jack Nicholson er strålende i hovedrollen, men også Brad Dourif som den stammende Billy Bibbit er helt unik. Louise Fletcher som den grusomme Ratched vant i likhet med Nicholson Oscar for denne filmen, som også håvet inn prisen for beste film, manus og regi. De fem store, altså.
Filmen er full av klassiske scener, noen av dem godt beskrevet i vår forrige omtale. Men det er likevel en scene som jeg syns er verdt å nevne, en scene som utspiller seg mot slutten av filmen der Billy Bibbit akkurat har mistet jomfrudommen og er full av selvtillit og glede. Søster Ratched klarer å forandre den lykkelige unggutten til en bablende, skamfull og suicidal grønnsak bare med å true med å fortelle om hendelsen til hans mor.
Filmen har gått sin seiersgang over hele verden, og er en studie i anti-autoritære holdninger, og hvordan samfunnet undertrykker sine borgere på det groveste. En problemstilling som dessverre aldri går ut på dato. Psykiatrien har kanskje forandret seg siden filmen kom, men vi ser fremdeles mennesker bli utnyttet på det groveste, og filmen er like aktuell som da den kom.
Bildet
Filmen ser fin ut i 1.78:1 og i fullHD. Selvsagt ikke referansekvalitet, men med rene og fine farger, god kontrast og fine detaljer. Og så godt som ingen støy, eller overføringsproblemer.
Lyden
På lydsiden hører vi at filmen er gammel, men dialog og musikk er likevel tydelig og god. Ingenting å utsette på dette.
Bonus
En lang og god dokumentarfilm som tar for seg hele prosessen fra bok, via skuespill for så å bli film er meget god og interessant. Visste ikke at Kirk Douglas hadde spilt rollen på teaterscenen. Her er intervjuer med både han og sønnen Michael Douglas som sammen med Saul Zaentz er filmens produsenter. Noen slettede scener kan man se, og man kan nyte hele filmen med kommentarspor. Meget bra ekstrapakke som absolutt kan anbefales.