Utgivelsen: 
The Thrill of a Kill (2011)
Nytteløs blodsprut
Massemord og kvinnefornedrelse i Trysil. Det er definitivt en kalkun, men det er en kalkun av den typen man ikke legger for hat. Mer en som man bare synes synd på.
Kimsy (Kirsten Jakobsen) krangler med mor og tar en tur i skogen. Der treffer hun en sadistisk og ond massemorder/seriemorder/sadist/voldtektsmann... La oss si en dårlig fyr (Arve Herman Tangen). Kimsys mor og søster (henholdsvis Toril Skansen og Camilla Vestbø Losvik) leter etter henne. Det er ikke det at jeg ikke kan røpe mer, det er bare det at det er ikke mer.
Filmens regissør/auteur Lars-Erik Lie har laget en del kortfilmer og han har en for det meste helt usett dokumentarfilm på rullebladet fra før, så han har lært seg noen tekniske triks. Han kan elementær (svært så elementær) kamerakjøring og han har faktisk et visst talent for effektive klipp. I tillegg har han nok blitt kjent med noen finfine make-up-eksperter som kan sminke troverdige skader og lemlestelser. Så han tar med seg disse skills'ene og tenker at han er klar for verdens enkleste type film; gal morder i skogen. Han er beklageligvis ikke helt klar.
Når man har et manus som på sitt aller, aller beste er å beskrive som enkelt, kombinert med en dialog som man på en snill måte kan omtale som stupid, så virker det litt urettferdig å lesse skyld over på skuespillerne. Men jeg gjør det. Jeg er urettferdig. Voksne Toril Skansen og noenlunde voksne Sonja Bredesen later til å ta det hele som en slags fleip, men det er en fleip som ingen andre enn de selv kan smile av. De har de mest sentrale straighte rollene, rollene som skulle bære filmens overflod av nesten-helt-nakne-pupper og ekstremvold. De svikter fullstendig. Skansen er stiv som en stokk og leser replikker som en norsklærer og Bredesen kan ikke engang spille død uten å flimre med øynene.
Aktørsiden berges til en viss grad av en keitete - men hot - Kirsten Jakobsen og en klønete og irriterende, men ivrig Camilla Vestbø Losvik. Og det bringes nesten helt i havn av en påtent og hoppende gal Arve Herman Tangen. Tangen er ikke akkurat De Niro... han er ikke akkurat en skuespiller, engang. Men han har en ålreit idé med å gjøre morderen til en skravlete og veik tufs, en tufs som blir livsfarlig nettopp på grunn av sin ynkelige svakhet. Idéen gjennomføres dessuten temmelig bra.
Like forbannet, så er dette en amatørfilm langt nedenfor "b" i alfabetet. Amatørfilmer på dette stadiet er bare gode hvis de har noe originalt å fare med, og det finnes ikke en eneste original tanke i The Thrill of a Kill. Lie er heller ikke særlig god til å skildre klisjéene, og forsøket på å fleipe det bort som en sort komedie er grufullt mislykket. For det første er det ikke morsomt, for det finnes ingen egentlige gager eller noe sluttpoeng. For det andre tas det i bruk vanvittig kraftige dramatiske virkemidler i form av tortur, voldtekt og kannibalisme. En komedie må være usedvanlig morsom for å bære en slik bør.
Jeg kan ikke dy meg for å sammenlikne med Reinert Kiils film Hora. Denne filmen er bedre enn Hora. Det skulle ikke mye til, jeg tror til og med jeg har hatt omgangssyke som har vært bedre enn Hora. Men likevel. Filmen byr dessuten på en snasen hovedrolleinnehaver. Så jeg gir en snill toer og håper at det er nok til at Lars-Erik Lie holder hodet oppe og går videre i livet sitt og finner en jobb han er bedre egnet til.
Teknisk
Bildet er så dårlig at jeg lurte på å slå av hele skiten og bare late som om jeg hadde sett alt. Det begynner med en drømmesekvens der dårlig bilde på en måte er rettferdiggjort. Men det blir bare ubetydelig bedre når Kimsy våkner. Lyden er litt bedre, men ikke veldig mye bedre. Komisk nok er det masse ekstrastoff her, med deleted scenes, intervjuer og annet. Vel. Hvis du er sprø nok til å like filmen, liker du sikkert dette våset også.