Utgivelsen: 
The Dead Lands (2014)
Underholder uten å imponere
Med litt mer kreativ produksjon, kunne dette blitt en minneverdig film. Det ble den altså ikke.
Dette var faktisk New Zealands kandidat til årets Oscar-utdeling, og det må være lov til å spørre seg hvordan det egentlig står til med film fra øyen når dette var den antatt beste filmen. The Dead Lands er en helt grei film, men overhodet ikke noen Oscar-kandidat. Til det mangler den sentrale elementer i historien og en god nok teknisk utførelse. Det hjelper heller ikke filmen at den minner mistenkelig mye om Apocalypto, og har flere likheter med Den siste Mohikaner. Til slutt kommer filmen fra det med æren i behold – akkurat som filmens fiktive karakterer.
To stammer havner i konflikt, etter at Hongi (James Rolleston) fersker den onde høvdingesønnen Wirepa (Te Kohe Tuhaka) fra den andre stammen i å gjøre fra seg på deres hellige gravsted. Når han sier fra til sin far om dette, blir Wirepa så forbannet at han kommer tilbake og dreper alle mennene i den forulempede stammen. Hongi klarer å lure seg unna, og han setter ut på jakt etter morderne, med intensjoner om å hevne sine avdøde venner. Han er ingen kriger, og klarer ikke å gjøre dette alene. Heldigvis treffer han en erfaren kriger uten navn (Lawrence Makoare). Sammen tar de opp jakten på rettferdighet – Wirepa skal ikke slippe unna sine synder.
Det er umulig å ikke dra paralleller mellom denne filmen og Apocalypto. Hele plottet og mye av historien er identisk. Den største forskjellen er at handlingen befinner seg på New Zealand, og at det er maorier som spiller i rollene. Der Apocalypto er heseblesende og vellykket action, er The Dead Lands den litt mer inkompetente lillebroren. Tempoet er lavere, actionscenene er tammere og karakterene er ikke like interessante. Legg til at uttrykket er mye mindre filmatisk - at produksjonsverdien er ikke den samme. For de som syntes at Apocalypto ble for voldsom, kan det godt hende at får et større utbytte av den oseaniske ekvivalenten. Hvis du likte nevnte film, tror jeg nok dessverre at du blir litt skuffet.
Enkelte av skuespillerne viser at de har gode evner til å formidle de rette følelsene, men dessverre drukner de litt i filmen – mye på grunn av delvis store mangler i manus. Regien er heller ikke stram nok, og burde vært bedre. Det som er litt kjedelig med manuset, er at det er for forutsigbart. Heltene og skurkene er for tydelig definerte, de har ingen dobbel bunn. Det eneste unntaket er den navnløse krigeren. Han kan være litt ambivalent, men er til syvende og sist god på bunn. Filmens helt – den unge Hongi – er en usannsynlig helt som må kjempe for rettferdighet. Problemet er at det er så usannsynlig at han på kort tid skal gå fra å være en utrent gutt til å bli en stor kriger. At han skal ha sjans til å slå den erfarne Wirepa er for godt til å være sant. De fleste kan like en «rise to the occation»-film, men her blir det for tafatt og lettvint. Dette er symptomatisk for filmen, det blir tatt for mange snarveier, og dermed uteblir det store engasjementet. Filmmusikken blir også litt ufrivillig komisk, for den er delvis svært lik lydsporet til den klassiske spillserien Age of Empires.
På den positive siden finner vi i hovedsak to ting. Den første er bruken av naturen. New Zealand har spektakulær natur, og den brukes fint som bakgrunn for handlingen. Den andre er at vi får se maorienes kultur. De er urinnvånere, og som så mange andre steder, har de blitt diskriminert i en årrekke. At de blir sentrale i en relativt stor film som dette, er gledelig. Glimtvis får vi se deres ikoniske krigsdans og slåssing, men den kunne med fordel vært koreografert mer spenstig. The Dead Lands ender opp som en middels god film, men som likevel har en viss underholdningsverdi.
Teknisk
Svært skarpt bilde og god, men litt tynn lyd. Bonusmaterialet er trailere og bildegalleri.