Utgivelsen: 
The Drop (2014)
Skuffende farvel
James Gandolfinis siste film har ikke blitt så god som man kunne ha håpet på. Midt på treet-krim uten de store høydepunktene.
Fotogalleri
Det er ikke til å komme utenom at attraksjonen til denne filmen i hovedsak ligger i det faktum at dette ble James Gandolfinis siste spillefilm. Han spiller bareieren Marv som bor i Brooklyn, og baren er en del av et skjult, kriminelt nettverk. Der jobber han sammen med sin fetter Bob (Tom Hardy), som er en forsiktig og rolig motsats til det kriminelle miljøet som har tatt styringen over nabolaget. De to slektningene havner i trøbbel etter at de blir ranet av to simple tyver. Det er mafiaens penger som blir borte, og dermed må Bob og Marv skaffe pengene tilbake så raskt som mulig. Selvfølgelig blir ikke det en lett oppgave, og med flere overraskende elementer blir det en historie med flere u-svinger og uventede avstikkere.
Historien i The Drop er på ingen måte original, og tar utgangspunkt i velkjente konvensjoner i krimgenren. Introduksjonen er kort og konsis, og lover godt for det som er i vente. Etter hvert viser det seg at filmen lider litt av enkle og halvveis løsninger som forhindrer opplevelsen fra å bli noe annet enn helt OK. Enkelte elementer fremstår som litt krampaktig, og tatt ut av sammenhengen. Dette tar oss litt ut av fiksjonen, og får oss til å tenke for mye på at dette faktisk er en film med fiktive hendelser og karakterer. Noen overraskelser underveis sørger for at det ikke blir forutsigbart, men samtidig er det også mange elementer som man vet kommer.
Selv om manglene i filmen er åpenbare, er det samtidig noe å glede seg over. Først og fremst er dette Gandolfini og Hardys film, for de spiller uovertruffent. Dessverre får de lite å spille på. Spenningsoppbyggingen er jevnt over god, selv om plottet har mangler og fremstår som noe uforløst og skuffende. Midtveis tar nemlig filmen en pustepause som stopper opp progresjonen, og det er irriterende når starten er så lovende. Når avslutningen også blir litt intetsigende, står filmen igjen som en ujevn og noe traurig affære.
Graden av realisme er høy, og omgivelsene karakterene befinner seg i er nærmest klaustrofobisk, og mye av handlingen foregår på noen få, utvalgte steder. Filmen lider under at mange av bi-karakterene føles malplasserte ut, og at det de gjør ikke er troverdig. Derfor blir litt av flyten ødelagt. Heller ikke mafiaen blir særlig skummel eller troverdig når de står og truer Marv – for Gandolfini ER sin mest kjente karakter Tony Soprano. Sammenlignet med ham blir de som bleiebarn å regne.
Det er fremdeles et stort tomrom etter James Gandolfini, og det å se denne filmen gjør det så tydelig. Hans karisma, hans sjarm og hans store evne til å være troverdig er påfallende. Nå skal vi altså aldri få se en ny film hvor han briljerer. Hadde hans siste film vært skikkelig god, kunne man falt til ro med dette. The Drop er dessverre litt tam og kjedelig, og blir ikke den verdige avslutningen man kunne håpet på. Men minnet om de store og minneverdige øyeblikkene med Gandolfini vil uansett leve videre.
Teknisk
Bildekvaliteten er ganske god, men noen steder er det litt kornete bilde. Lyden er bra, og bonusmaterialet er helt greit.