Something to talk about (1995)
Ikke akkurat Thelma & Louise
Da vi av en fortsatt helt ubestemmelig grunn satte oss ned med "Something to talk about" var vi ikke engang klar over at det var Lasse Hallström som har stått for regien. Det var derfor en lettelse å se at vi hadde et alibi for å se filmen. Hallström, og Robert Duvall. Det får holde.
Noen ville sikkert ført opp Julia Roberts som en god grunn til å kjøpe eller leie en film, men undertegnede er ikke medlemmer av hennes fanklubb. Når det er sagt, gjør hun en helt grei figur denne gangen.
Problemet er at historien i denne filmen er opplagt og samtidig ganske vinglete. Faktisk er manus skrevet av damen bak "Thelma & Louise" (Callie Khouri), men det syns ikke. Enten det, eller så har regissøren latt seg lede bak lyset av en Hollywood-drøm. Resultatet er uansett noe skikkelig kliss.
Grace (Roberts) er gift med Eddie (Dennis Quaid), og sammen har de datteren Caroline (Haley Aull). Grace arbeider for faren som eier en stor stall, og hele familien lever og ånder for (og av) hester. Alt ser ut som Silkesvarten på steroider helt til Grace oppdager Eddie sammen med en annen dame, og da slår idyllen sprekker. Og omtrent samtidig rakner plotet. Grunnideen her må være "kvinne rydder opp i livet sitt og finner fram til sine sterke sider, gjør suksess og lever lykkelig alle sine dager" - eller noe sånt. Ikke noe man ikke har sett tidligere, med andre ord. Men "Something to talk about" faller mellom en tre-fire stoler.
På den ene siden har vi selvsagt historien om Grace og Eddie. Når utroskapen kommer mellom dem, kunne manus sveipet gubben til side og lagt Grace i armene på den kjekke hestetreneren. Det er da også mer enn antydninger om at noe er på gang her, men den gang ei. Hadde ikke Hallström og Khouri hjerte til å lage fullstendig "bad guy" av Quaid? Så har vi forholdet mellom Grace og faren (Duvall), som er en ganske steinkald businessmann som naturligvis også har sine svin på skogen - dynamikken mellom de to er ikke helt til å bli klok på. Moren er også en merkelig figur som ikke helt vet hvis parti hun skal ta før hun "oppdager" at hennes eget ekteskap heller ikke er kjernesunt. Sleng på litt sukker med den hestegale småjenta som naturligvis får ri superhesten og vinne superkonkurransen med klissete bakgrunnsmusikk og slow motion-sekvenser, og du skjønner at dette minner mer og mer om Dynastiet. Eventuelt Glamour. I hvert fall noe som gjør seg bedre som tv-serie enn som spillefilm.
Det mest positive er i og for seg skuespillerinnsatsen. Roberts gjør som vi antydet helt i starten en plausibel figur som den litt naive og sårbare kvinnen, og hun er generøs med Bambi-blikkene og de store, skjelvende leppene. Mer overraskende er det faktisk å se Quaid i en rolle der han klarer å gi figuren sin litt dybde, og han lykkes godt denne gangen. De to beste karakterene i filmen er dog Robert Duvalls (ikke helt overraskende, kanskje) som den tøffe faren, og Kyra Sedgwick som Graces rå søster Emma Rae. Solid skuespill fra begge, og flere pene replikker.
Dermed er vi over på en delen av anmeldelsen vi føler oss mer hjemme i, nemlig den tekniske. Og her må vi få lov å melde en smule overraskelse over kvaliteten på dette Warner-produktet. Er det ingen som SER på disse filmene før de pumpes ut på markedet?? Det er da ikke mulig å gi ut en DVD-plate med så åpenbare MPEG-problemer i år 2000 (året platen ble produsert, i følge coveret).
Nok en gang må vi melde om det som på fint kalles "image breakup" og som vi pleier å kalle "flytende ansikter", og det i masser. Spesielt tydelig ser man denne effekten i de litt mørke bil-sekvensene, der man i nærbilde ser Julia Roberts hårfeste svinge rundt på skallen, eller ser Brett Cullen nikke med HALVE HODET! Grøss! Vi får også de flimrende bakgrunnene, dårlig dybde og en smule ghosting, og dermed er repertoaret av mulige MPEG-feil omtrent komplett. Det eneste som mangler er blokking, men det er mulig vår Pioneer DV737 fikset dette... Uansett, en sørgelig utgivelse rent teknisk. Lyd i Dolby Digital 5.1 og en trailer som bonus holder ikke til å redde platen. Det blir en karakter ned for dette.
Hester, utroskap, finne-seg-sjæl, autoritære fedre, skilsmisser og Julia Roberts. Vi har bare oss selv å takke.