Utgivelsen: 
Back to the Future (1985)
Åttitallets høydepunkt
En av de festligste eventyrfilmer som noensinne er laget, og den har for lengst markert seg som tidløs klassiker. Men går det ikke an å pusse bildet bedre opp enn dette?
Fotogalleri
Marty McFly (Michael J. Fox) er en helt alminnelig teenager i det vidunderlige året 1985. Han er litt plaget av at familien hans er en bande tapere, men ikke mer enn at han er veldig glad i dem. Han dyrker også et vennskap med vitenskapsmannen Emmet "Doc" Brown, et forskrudd geni som har gått hen og bygget en DeLorean sportsbil om til en tidsmaskin. Ved et rent uhell ender Marty i 1955. Før han helt har klart å finne ut hvilket bein han skal stå på, har han blitt kompis med faren sin, blitt skolens nye helt og fått sin egen mor dypt forelsket i seg selv. Great Scott.
Regissøren Robert Zemeckis har aldri vært fremmed for cutting edge-teknologi og banebrytende effekter. Enten det var tegnefilm-levende film i Roger Rabbit, tidlig CGI i Forrest Gump eller bare flyvende biler som forsvinner i et gnistregn. Det som har kjennetegnet ham som regissør, har imidlertid vært en totalt cool holdning overfor disse effektene. Han har integrert dem pent og sømløst og utnyttet dem for dramatisk effekt når det passet seg slik, men han har aldri ett eneste sekund mistet det menneskelige av syne. Det er den ene av pilarene som denne filmens storhet hviler på; de store scenene som man husker etterpå går på dialoger, replikker og historiens overraskende og tilfredsstillende vrier. Artig nok fungerer de fint lenge etter at overraskelsene har blitt velkjente.
En annen pilar er detaljene. Zemeckis forteller mye med små detaljer og det ligger ofte masse informasjon i bildet, uten at noen av karakterene kommenterer det. Mange av detaljene er ikke så veldig nødvendige for å forstå historien, men når man ser den på nytt, ser man betydningen av dem, som spøkefulle forvarsler eller som historietekniske detaljer som får filmen til å virke enda mer helstøpt. Et eksempel på det første er Harold Lloyd-klokka i første scene, der Lloyd henger i en klokke over byen, en perfekt parallell til Docs opplevelser på slutten.
Et eksempel på at detaljene gjør filmen helstøpt er scenen der Martys kjæreste Jennifer (Claudia Wells) må skrive ned nummeret hun er på til ham, fordi hun skal være hos sine besteforeldre. Hun bruker en flyer om lynet som slo ned i en gammel tårnklokke og føyer til "I love you". Som er grunnen til at Marty tar vare på flyeren. Som er grunnen til at han har den i 1955 når de trenger å vite når et lyn skal slå ned. Hadde hun ikke overnattet hos sine besteforeldre hadde hun ikke trengt å skrive ned nummeret og hadde hun ikke skrevet "I love you" hadde ikke Marty tatt vare på arket og da hadde de ikke visst når lynet slo ned. Filmen er faktisk full av slike små, tilsynelatende irrelevante detaljer som alle sammen er med på å tighte alle skruene i filmen.
Den siste pilaren er skuespillerne, men jeg har bare plass til de viktigste her. Michael J. Fox var latterlig perfekt for rollen, selv om han var noen år eldre enn high school-eleven han spiller. Kjapp, morsom, fysisk kompetent og helt umulig å ikke like. Det hjelper kanskje at han var og er veldig liten - et fysisk trekk som overhodet ikke plager ham, men som gjør ham litt mindre perfekt og dermed lettere å identifisere seg med. Christopher Lloyd er riktignok en sprø vitenskapsmann med et vell av irriterende idiosynkrasier, men fra første øyeblikk av skjønner vi at han er en hederskar av den typen som aldri svikter. Lea Thompson som Lorraine Baines, Martys mor i 1985, er så sexy i sin unge inkarnasjon at det spraker rundt henne. Hun har kroppen, minespillet, smilet med åpen munn - og når hun føler for det, kan hun posere som en femme fatale fra samtidens filmer. Hennes tynne skall av anstendighet er meget tynt. Thomas F. Wilson. Idrettsmann. Skolebølle og mobber. Helt klar til å rykke opp til voldtekstmann. Wilson syder av stupid grådighet og destruksjonstrang, det perfekte motstykket til Crispin Glover som Martys far. Glover er innadvendt og rar, med et kryptisk kroppsspråk som er nesten umulig å dechiffrere. Han beundrer tapperhet og oppofrelse, og trenger sårt til å finne disse egenskapene i seg selv.
Jeg leste nylig et intervju der en filmskaper nevnte at en remake er helt uunngåelig. Historien er for god til å la være i fred og filmens "nåtid" er utdatert. Det er vel egentlig på tide at nye generasjoner får sin egen Back to the Future. De som er 19 i år er født i 1993, og man kan ikke godt forlange at de skal forholde seg til året 1985 som referanse for sin nåtid. Men denne versjonen med Michael J. Fox kommer for all fremtid til å bli originalen og den eneste gyldige versjonen for min generasjon.
Teknisk
Jeg skal ikke gå løs på Universal, for jeg tror de har forsøkt å gjøre denne digitale oppussingen på en ordentlig måte og uten å egentlig endre på fargene eller andre av filmens visuelle uttrykk. Jeg vet ikke om dette var riktig, for resultatet er et åttitallsgrelt bilde med mye korn. Det blir et spørsmål om smak, men denne anmelderen kunne godt tenkt seg en grundig overhaling av farger og bilde. Senere kunne man kanskje gitt ut "original edition", som de gjorde med Star Wars... Lyden er grei nok, men også den er litt datert. Det har etterhvert hopet seg opp mye ekstrastoff til disse filmene, og mye av det er veldig bra. Kommentarsporet er litt tørt, og regissørens kommentarspor er endog ikke i synk med det vi ser, for det var visst ikke ment som et kommentarspor. Ellers er mye bra blandet med mange gjentakelser og en del mer likegyldig stoff, med intervjusnuttene med Michael J. Fox selv og en del internhumor som personlige favoritter,