Utgivelsen: 
Jomfrukilden (1960)
Mesterlig Bergman
Basert på en gammel, svensk ballade er dette en av Ingmar Bergmans sterkeste filmer. På grunn av noen få problematiske scener kan jeg ikke gi filmen mer enn enn en grei sekser, men alt i alt er dette en fantastisk film som bl.a. fikk Oscar og Golden Globe for beste utenlandske film i 1961.
Filmen er løselig basert på balladen ”Per Tyrssons döttrar i Vänge”, og som handlingsreferat kommer teksten til baladen helt til slutt i anmeldelsen. Siden den er noe røpende vil jeg anbefale de som ikke ønsker å kjenne til innholdet om å la være å lese den. Noen endringer har blitt gjort i filmen, men for ikke å ødelegge for de som leser baladen så skal jeg ikke gå nærmere inn på endringene enn for enkelthets skyld nevne at faren i filmen har fått navnet Tore (Max von Sydow) og moren Märeta (Birgitta Valberg), mens det her kun er én datter, nemlig Karin (Birgitta Pettersson), som sammen med den hedenske tjenerinnen Ingeri (Gunnel Lindblom) rir mot kirken.
For å få unna det negative med en gang så vil jeg peke på tre ting. 1: Jeg har til tider litt problemer med Gunnel Lindbloms skuespill. Fremførelsen av hennes gråt og veen klarer jeg dessverre ikke å svelge, men hennes karakter fremstår allikevel som en positiv karakter for ens misshag. 2: Filmens siste scene blir for lang i det alle skal undres over Guds mirakel. Med kirkesangen på lydsporet i tillegg mister scenen fullstendig sin brodd. 3: Bildekvaliteten i bl.a. scenene fra inne i badstuen er kornete, noe som kommer negativt ut når resten av filmen er så ypperlig filmet. Foruten dette er det lite jeg kan sette fingeren på.
Lindbloms opptreden satt til side så fremstår skuespillet særdeles bra, og filmens karakterer er mildt sagt fantastiske. Scenen med vannmannen er noe av det sterkeste filmatiske jeg har sett av Bergman, både på bildesiden, i innholdet, karakteren og dialogene. Også landstrykerne og Max von Sydow gjør imponerende arbeid, og det følelsesmessige spekteret von Sydow spiller på i det han finner ut sannheten om sin datter er enda ett av filmens store høydepunkter. Det stille og kunstnerisk flotte ved Bergman på hans beste kommer på ypperlig vis frem her. Det er en fryd for øyet å se hvordan Bergman benytter naturen og kulissene for å skape både billedlig og metaforisk dybde, samt narrativ underholdning.
Sammen med filmer som ”Vargtimmen” (1968), ”Persona” (1966) og ”Det syvende innseglet”, (1957) er dette en veldig stille og kunstnerisk film. I motsetning til ”En leksjon i kjærlighet” (1954) og ”Til glede” (1950) beror denne filmen seg på et rolig tempo med sterk vektlegging på bildets innhold fremfor narrasjonen i seg selv. Historien er viktig også her, men Bergman viser seg som en mye dyktigere filmskaper når han benytter seg av intelligente dialoger i en vakkert filmatisert verden som både utfordrer tilskueren under filmen og fordrer ettertanke. Måten Bergman fyller opp bildet med store mengder informasjon uten å fremstå slitsom er et imponerende vitnesbyrd om hvilken dyktig filmskaper han var, og er.
Det er ikke mye musikk her, og foruten sangen og spillet i filmens handling er det kun noe fløytespill for å bygge opp under de stemninger filmen maner frem. Det som står tydligere frem er sminken. For å få frem de gode og de onde benyttes sminken eksemplarisk. Det blir kanskje noe stereotypisk, men siden det har blitt gjort så godt så lar jeg det gå upåaktet hen. Den unge Karin er blond, vakker og i sin godhet ren, dette til tross for at hun i sin uskyld ikke alltid fremstår som kun ubetvilelig god. Både sminke og, på dette punktet, godt skuespill får Ingeri til å fremstå som en trassig og utaknemmlig kvinne som med den gamle hedenske troen fremstår som uren.
På samme vis fremstår landstrykerne ubenektelig som et verktøy for den onde. Det skinner uhygge av dem, og det er noe underlig at filmens karakterer ikke ser dette. Deres kriminelle overgripen kommer ikke som noen overraskelse. Til tross for litt spekulasjon om hvor vidt det lar seg gjøre å påtvinge seg sex med buksene så godt dratt på seg så fremstår voldtektsscenen særdeles sterk og filmatisk god. På en god måte gjengir også karakterenes handlinger deres personlighet. Legg her merke til hvordan for eksempel de forskjellige karakterene rir på hestene.
Helt til slutt vil jeg si at hvis du kun skal se en film av Bergman, Gud forby, så la det enten bli denne filmen, ”Det syvende innseglet” eller ”Jordbærstedet” (1957) - tre filmer som jeg vil påstå at rager høyt opp mot toppen på listen over tidenes beste filmer.
Teknisk
Som så mange av de andre norske utgivelsene av Bergman kommer denne filmen i bildeformat 4:3 fullskjerm, og er naturligvis i svart/hvitt. Bildet er generelt ufattelig bra, og her må Bergmans fotograf Sven Nykvist nevnes. Dette er ikke hans første eksemplariske innsats bak kameraet, verken for Bergman eller andre, og heller ikke hans siste. Den eneste svart/hvit-filmen jeg har sett som kan nærme seg den her kvaliteten er David Lynchs ”Elefantmannen” (1980). Som tidligere nevnt er det kun få scener hvor bildekvaliteten ikke er like god.
Lyden presenteres i Dolby Digital 1.0. Det er minimalt med musikk her, og jeg vil si at lyden generelt var veldig god. Jeg la ikke merke til at det ble noen problemer, og filmen ble i sin tid spilt inn i mono.
Jeg fikk kun med meg én feil oversetting på tekstingen her, så i motsetning til ”En leksjon i kjærlighet” og ”Til glede” så var ikke dette ille. I ”Jomfrukilden” er det mye mindre dialoger, så muligens har dette hatt en innvirkning på resultatet.
Ekstramateriale får vi ikke noe av, og dette savner jeg virkelig ved denne filmen. SF Norges utgivelser i denne serien av Bergman-filmer har generelt kommet uten bonuser, og her kunne jeg virkelig tenkt meg noe ekstra. Det er nesten en skam å gi ut en så fantastisk film uten å ære utgivelsen med ekstra snacks.
Per Tyrssons döttrar i Vänge
/Per Tyrssons döttrar i Vänge / Kaller var deras skog. / De sovo en sömn för länge. / Medan skogen han lövas. /
/Först vaknade den yngsta, / / så väckte hon upp de andra / /
/Så satte de sig på sängestock / / så flätade de varandras lock / /
/Så togo de på sina silkesklär / / så gingo de sig åt kyrkan / /
/När som de kommo på Vänga lid / / där mötte de tre vallare / /
/"Säg viljen I bli vallareviv / / eller viljen I mistra era unga liv?" / /
/"Ej vilja vi blie vallareviv / / hellre vi miste vårt unga liv." / /
/De högg deras huvu'n pa björkestock, / / så rann där strax tre källor opp / /
/Kropparna grovo de ner i dy, / / kläderna buro de fram till by / /
/När som de kommo till Vänga gård / / ute för dom fru Karin står / /
/"Och viljen I köpa silkessärkar, / / som nio jungfrur har stickat och virkat?" / /
/"Lös upp edra knyten och låt mig se, / / kan hända jag känner dem alla tre." / /
/Fru Karin sig för bröstet slår / / och upp till Per Tyrsson i porten hon går. / /
/Det håller tre vallare på vår gård / / de haver gjort av med döttrarna vår." / /
/Per Tyrsson tar sitt svärd i hand / / så högg han ihjäl de äldsta två / /
/Den tredje fråga han innan han slog: / / "Vad heter er fader och mor?" / /
/"Vår fader Per Tyrsson i Vänge, / / vår moder fru Karin i Skränge." / /
/Per Tyrsson han går sig åt smedjan, / / han lät smida sig järn om midjan / /
/"Vad ska vi nu göra för syndamen?" / / "Vi ska bygga upp en kyrka av kalk och sten!" / /
/"Den kyrkan ska heta Kärna." / Kaller var deras skog / "Den ska vi bygga upp sa gärna" /
Medan skogen han lövas /