Hora (2009)

I spit on your movie

Forsonende sjarm, glimt av godt skuespill og talent for film – alt dette er vendinger man ikke kan bruke om dette frastøtende vrøvlet.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

12.02.10

Fotogalleri

Rikke (Isabel Vibe) drar til bygda hun kommer fra for å bo i sin avdøde mors hus og få gjort noe arbeid. Bygdas befolkning består av en retardert ekspeditør, en svensk-dansk-norsk elektriker med en usunn fiksering på Rikke helt fra barndommen av, og en dansk, småvokst lensmannsbetjent. Og et par spøkelser. De tre karene voldtar og mishandler henne, og Rikke hevner seg. Spøkelsene forholder seg passive.

Rape-revenge-filmer er thrillergenren på sitt absolutt laveste og mest primitive nivå og plasseres oftest i subgenren sleaze, filmer som får deg til å føle deg skyldig når du ser dem. Men fortellingens struktur er like ren og fin som innholdet ellers er skittent; en grufull og umotivert handling oppveies av en like grufull, godt motivert hevn og en dyktig regissør kan lokke mye spenning, avsky og følelser ut av oppskriften.

Reinert Kiil har i og for seg skjønt formelen. Han klarer bare ikke å omsette det i film, for han er fri for både ethvert tilløp til talent og evne til selvkritikk. I tillegg begår han et utall tekniske tabber. Tror jeg, iallfall, for herr Kiil er nemlig ikke fornøyd med å være sleaze-filmskaper. Nei, gutten tror at han er Kunstner! Kunsten hans går ut på å stjele uhemmet og planløst fra sine idoler, først og fremst Quentin Tarantino og Robert Rodriguez. Her er veksling mellom sort/hvitt og farger, klipp som varer brøkdelen av et sekund, ultrakorte bilder som gir varsel om hva som skal skje, helt ned til filmer som ”hopper av spolen” og ”forsvunnet rull”. Det er smertefullt å se amatører uten kime til talent prøve å bruke triks de har lånt fra bransjens beste genrefilmfornyere. La oss si at første gang du skal prøve deg på å sjonglere, ikke bruk brennende fakler eller lange dolker.

Ellers har vi å gjøre med en ansamling av de mest håpløse aktører jeg har sett. De prøver å overspille, men det skjærer så stygt ut i feil retning at de ikke får til dét engang og de er en lidelse å se på. Det er ingen karakterer i filmen som er det aller minste sympatiske, og de klønete og unødvendige ”triksene” med lyd og bilde gjør selve filmen til en ugjennomtrengelig graut. Kiil får av og til for seg at han skal lage spøkelsesfilm, men det blir bare nok en løs tråd i filmen og bidrar til å gjøre helheten uforståelig. Verst av alt, det er en dørgende, drepende kjedelig film med en ugudelig lang og trasig innledning på vanvittige 41 minutter. Det skyldes at historien ikke rekker til mer enn 20 – 25 minutter, resten er uinspirert padding av laveste kvalitet.

Jeg har lett i filmen og jeg har gransket min gjerrige sjel, men jeg finner ingenting positivt å si om denne filmen. Det er til og med et par negative aspekter til som jeg utelater å utdype av hensyn til omtalens lengde. Som den lattervekkende dårlige originalmusikken.

Teknisk
Bildet ser veldig ofte ut som om det er tatt opp med tilårskomne mobiltelefoner, spesielt ille i nattscenene. Det er kornete, uklart, forvrengte farger og hoppende kamera. Jeg trodde ellers automatiske stabilisatorer var temmelig vanlig på digitalkamera nå. Lyden er dominert av irriterende dypbass-brumling, og de få replikkene er så utydelig fremført at det ikke er godt å si hvor feilen ligger. Ikke noen nytelse, så mye er sikkert.

Det er et par bakomfilmer, en sak fra en festival og trailere. Det lille jeg orket å se på var ikke noe bedre enn hovedfilmen.