Utgivelsen: 
Chef (2014)
Feelgood movie hit of the year
Du skal være laget av stein for ikke å bli sjarmert av denne hjertevarme og humoristiske perlen av en film.
Kokken Carl Casper (Jon Favreau) var i sin tid en lovende stjerne i restaurantbransjen, men har falt ganske hardt. Bunnpunktet nås, og han er nødt til å ta drastiske grep for å få orden på livet sitt igjen. Favreau er karismatisk i rollen som den litt frynsete og uortodokse kokken som blir nødt til å foreta en sjelegransking. Filmen er en reise med mye humor og alvor, men aller viktigst: dette er en av de beste feelgood-filmene på lang tid.
Først må man ta tak i filmens «main man», Jon Favreau. Han har etter hvert blitt et ganske hett navn, som har vært innom storsuksesser som Iron Man og The Wolf of Wall Street. Som en anekdote må jeg trekke frem for å vise hvordan mannen har fremstått tidligere. I et intervju i forbindelse med lavbudsjettsfilmen I Love You, Man, virket Favreau svært cocky, og kommenterte at til tross for at han hadde slått gjennom med Iron Man, følte han at det var viktig å stille opp i en liten film som I Love You, Man var. Det virket som om han var større og viktigere enn filmen. Sammen med at han har fremstilt en rekke ufyselige typer i andre filmer, virket dette som en fetert stjerne som hadde glemt røttene. Derfor var det med stor skepsis at jeg skulle se denne filmen. Ville Favreau være troverdig som en ordinær mann i en lavbudsjettsfilm? Svaret er uten tvil: ja!
Favreau har fått med seg selveste Iron Man – Robert Downey Jr. – i denne filmen, om enn i en liten rolle. Dette er bare en av tingene som hever filmen, for det er kvalitet i alle ledd. Favreau har skrevet og regissert filmen, og den har en klar og tydelig visjon. Dette har ført til at Chef er helstøpt og uten noen vesentlige mangler. Det beste er at man har fått til så mye med så lite. Filmen ser ut som en million dollar, og står ikke tilbake for de mer påkostede filmene som lages.
Historien er fortalt på en tradisjonell måte, med introduksjon, konflikt, konfliktløsning og avtoning. Når man ser hvordan formelen er brukt, kan man godt bruke floskelen «never change a winning team». Selv om det noen steder kan være litt overtydelig og noe forutsigbart, redder man seg inn med flotte karakterskildringer, gode miljøer og en stram klipping – for å nevne noe. Dette er enkelt og greit bunnsolid håndverk.
Heldigvis har ikke Favreau falt for fristelsen å bruke for pompøse virkemidler. Chef er en avmålt film som ikke bruker de store faktene, men stoler på at historien er god nok, og at den ikke må forenkles og overforklares med overdreven bruk av virkemidler. Chef har derfor blitt lun og varm, fylt med masse underfundig humor. Dialogen er veldig snappy og medrivende, og er i seg selv grunn nok til å se filmen. Hvis du skal se en feelgoodfilm i år, er dette en film som trygt anbefales.
Teknisk
Noen ganger er lyden litt ullen på denne utgivelsen, men bildet er stort sett bra. Man får en del morsomt ekstramateriale på denne disken, hvor det er ganske tradisjonelt – men fint – utformet.