IMAX Super Speedway (1997)
Vroooooooom!
Hvis du har sans for biler og fart, er en av gutta (eller jentene, for den saks skyld) som bruker søndagene til å se på Formel 1 og/eller CART bilrace på en eller annen sportskanal, og til og med gjerne kunne tenkt deg å kjøre en skikkelig racerbil selv, da er Super Speedway filmen for deg. Det er bare å innse det: dette er antakelig det nærmeste du kommer å kjøre en skikkelig "open wheel" racerbil selv.
Super Speedway er filmet for IMAX-formatet, på 70 mm film, og i likhet med IMAX-filmer flest er den relativt kort (en snau time). Stilen er semidokumentarisk, og filmen handler Andretti-teamet og deres bil gjennom en av CART-sesongene i andre halvdel av nittitallet (husker ikke hvilken i farta). Vi får være med på bygging av både bilen og motoren, testingen før sesongen, og noen av løpene. Filmteamet tar oss også med inn i Andretti-familien, der både far og sønn er garvede førere (Mario Andretti og sønnen Michael kjørte for samme CART-team i et par år, faktisk!) Parallelt fortelles en historie om en kar som restaurerer en av de første racerbilene Mario Andretti kjørte i sin ungdom, og til slutt gjenforenes bil og fører, naturligvis.
Dramaturgien i Super Speedway er ikke all verden, og når man kikker på dokumentaren som følger med på platen, viser det seg også at de små godsakene som gjør filmen litt spesiell, faktisk bare var heldige slumpetreff underveis.
Men cluet med IMAX-filmer er ikke historiefortellig og filosofi, det er OPPLEVELSE. På en IMAX-kino opptar et gedigent lerret mesteparten av synsfeltet, og det gjør selvsagt at filmopplevelsen blir ganske intens. Når så produsentene av Super Speedway har prestert å montere IMAX-kameraer i de mest utrolige posisjoner OMBORD på en CART-racer som freser rundt både testbaner og i løp, får man virkelig følelsen av å være tilstede, omtrent som baksetepassasjer i 300 km/t eller så. Kult, eller hva?
Spørsmålet er selvsagt hvordan denne opplevelsen blir når lerretet krymper til en 32" widescreen-tv. Vel, faktisk blir det slett ikke så ille. Bildekvaliteten er helt fenomenal (som man egentlig må få lov å vente seg av et 70mm format som bare varer en snau time) og leveres i 1.85:1 widescreen, selvsagt 16:9-optimalisert. Men det er LYDEN som gjør dette til en "ståpels i nakken"-opplevelse, for maken til surroundbruk har du aldri hørt maken til. I sekvensene som er filmet fra førerperspektiv i det CART-bilen suser rundt banene, akkompagneres bildet av lyd i alle kanalene, og man hører virkelig intens motorlyd, dekk som farer over underlaget, refleksjoner av motorlyden fra tribuner, skilt og gjerder som farer forbi langs siden - man er VIRKELIG omringet av lyd, og det låter helt fantastisk! Lydsporet er i Dolby Digital 5.1, og også her snakker vi topp kvalitet. Platen vant forresten en pris for beste tekniske DVD-utgivelse (bilde og lyd) under DVD Summit i Dublin i 1999, meget velfortjent.
Bonusmaterialet på denne utgivelsen er en dokumentarfilm som viser hvordan de klarte å få til de utrolige kjøresekvensene, og som også avslører at ikke ALT er så mye dokumentar som man kanskje hadde trodd. Vi savner noen opplysninger om lydopptakene, og dokumentaren er ikke SÅ forferdelig interessant, men hadde den manglet ville det ha vært en stor skuffelse.
Super Speedway er helt klart en DVD-plate for de spesielt interesserte, men hvis du ikke kjøper den fordi du har bildilla eller fordi du vil ha en plate med knall bilde og knall lyd, bør du i det minste låne den for å spille av noen av kjøresekvensene med surroundanlegget på skikkelig guffe. Til tider kan denne platen virkelig få det til å lukte svidd gummi i stua, og derfor får den også en rimelig høy karakter, til tross for sine særheter. OK, jeg innrømmer det: jeg har bildilla.