Utgivelsen: 
The Skeleton Twins (2014)
Tvillingskjebner
To selvopptatte tvillinger forsøker å finne tilbake til hverandre. Man undres på hvorfor.
Milo (Bill Hader) og Maggie (Kristen Wiig) er tvillinger, og omtrent samtidig møter de veggen. Milo flytter midlertidig inn til Maggie, møter hennes jordnære ektemann Lance (Luke Wilson) og prøver å gjenoppta kontakten med gamlekjæresten (Ty Burrell).
Milo er altså homofil. Manusforfatter og regissør Craig Johnson passer på at vi får vite dette i klartekst sånn omtrent hvert tiende minutt gjennom hele filmen. Ikke at det er så påkrevet, siden rollefiguren toucher innom hver eneste klisjé som eksisterer for homofile på film. Så Milo er femi, svak, liker tacky musikk, kler seg som om han skal på klubb når han skal rydde skog og han er ute av stand til å fikse livet sitt. Hans øvrige særtrekk er nesten fascinerende usympatiske. Milo er selvopptatt og nedlatende, han lirer av seg "morsomheter" som ikke er morsomme med et rikt utvalg affekterte tonefall og gisp og han ser plaget og tragisk ut i hver eneste scene. Også mens han prøer å være morsom.Det fascinerende er at filmen tydeligvis vil at vi skal like ham likevel. Jeg tror vi også er ment å like Maggie, som er minst like selvopptatt. Når hun er sammen med broren sin blir hun like nedlatende som ham, og hun har "spennende" særtrekk som å være notorisk utro, noe hun forlanger en slags medfølelse for. I kontrast til disse får vi altså ektefellen Lance, som er så jordnær at han fremstår som bent frem enkel. Han er opptatt av sport og natur, noe som tydeligvis er latterlig, for det er mye bedre å være opptatt av å sutre og klage på klassisk litteratur med ubegrunnet ekspertholdning. Lance er også så dum at han ikke forstår den interne humoren til tvillingene. Jeg forsto den ikke selv, forresten, så jeg er nok like dum. Lance er ment å være narraktig i sin stupide enkelhet, spesielt hans velmente vennlighet og enfoldige interesse i å ha en vanlig, kjedelig jobb.
The Skeleton Twins er en indie-film, skapt for festivaler. Den er faktisk så skreddersydd for festivaler og så lojal til hver eneste indie-film-klisjé at den nesten kunne vært en parodi, men siden idealene (snobbethet, alternativ livsstil, kulturekspertise) passer så fint på mange festivaldeltakere, ville det vært i overkant risikabelt. Desstuen fungerer den ikke noe videre som parodi heller, filmen er uansett for grå og tungsindig, tross all sin "melankolske humor".
Jeg synes filmen var en lidelse. Det er ikke ofte drøye 90 minutter føles som mer enn en uke og det er utrolig sjelden jeg misliker rollefigurer så intenst som jeg misliker disse tvillingene. Siden meningen var at jeg skulle like dem, er jeg fristet til å tro at jeg egentlig misliker Bill Hader og Kristen Wiig. Eller at de simpelthen er elendige skuespillere, til tross for at de har gått fra suksess til suksess. Riktignok har de vanligvis bare hatt biroller i suksessene og riktignok har det vært mye animasjonsfilmstemmer, men likevel.
Som filmopplevelse er det ikke stort å rope hurra for heller. Flat regi med hverdagslige bilder og klipp, hverdagslige tablåer og trist, enkel pianomusikk. Indie-film-klisjéer i både form og innhold, med andre ord.
Teknisk
Helt grei teknisk kvalitet. Rikelig med ekstrastoff, både kommentarspor og bakomfilm og deleted scenes og til og med tabbespor. Kvaliteten er alminnelig god på alt sammen, men fungerer naturlig nok bare som underholdning hvis man liker hovedfilmen.