Utgivelsen: 
Fahrenheit 9/11 (2004)
Keep on rocking in the free world!
Fotogalleri
Hva gjorde du da flyene krasjet inn i World Trade Center, den 11 september 2001? Jeg vet hva jeg gjorde, jeg gikk rundt i Bergen og var midlertidig avskåret fra tv-skjermene. Jeg så en turistbuss full av amerikanere som enda ikke hadde fått høre nyheten. De gikk rundt på fisketorget og tok bilder. George W. Bush var på skolebesøk og leste My Pet Goat med skolebarna. Hvilke tanker gjorde han seg da hans assistent hvisket inn i øret hans at nasjonen var under angrep? Svaret på dette får vi nok aldri, men Michael Moore har sannelig mange teorier.
Cannes-vinneren fra i år, Fahrenheit 9/11, presenterer mange påstander om urent spill i USA. Det begynner med de tvilsomme omstendighetene som gjorde at Bush vant over Al Gore i valget i 2000. Der tusenvis av stemmer ble forkastet grunnet rot i valgsystemet, de fleste av disse stemmene stammet fra USA sine mange fargede innbyggere. De prøvde å få til en omtelling, men ingen senatorer ville støtte dette. Etter dette slet George Bush med å få lover gjennom og han møtte generelt mye motgang, noe som igjen resulterte i en meget lang ferie.
Når så Al-Quaida angriper den 11. september er Bush helt lamslått og fullstendig uten noen handlekraft. Han sitter i dette klasserommet og ser totalt borte vekk ut, mens Michael Moores stemme fabulerer rundt tankene hans. Et mektig bilde. Men hva gjør så Bush etterpå? Jo, han tar opp jakten på Osama Bin Laden, en kjent terrorist som visstnok har søkt tilflukt i Afghanistan. Men George Bush har ikke lyst å invadere Afghanistan, det lønner seg ikke, han vil invaderer Irak, for der er det olje. Og ikke nok med det, pappa George Bush har en høne og plukke med Saddam Hussein. Men invasjonen og ”jakten” på Osama Bin Laden virker uunngåelig hvis Bush skal vinne støtte i det amerikanske folket til senere å angripe Irak. Men den militære operasjonen i Afghanistan beskrives som en meget slapp affære, de sendte kun inn 11 000 soldater, og de gikk ikke inn i området der Bin Lades var antatt å være før etter to måneder. Hvorfor? spør Michael Moore. Fordi Talibanlederne i Afghanistan var nære venner av familien Bush og deres forretningsforbindelser. Invasjonen i Afghanistan var nødvendig for å skape en illusjon av at Bush ordet opp, og hevnet 11. september.
Videre skildres mange forretningsforbindelser mellom Saudi-Arabia og USA, der mange er i president Bush sin nære familie. Det beskrives en omfattende strøm av propaganda som pumpet ut nyheter om at hele USA stod i fare for å blir offer for terror, ikke bare storbyene. Alle i hele landet stod i fare for å blir vilkårlig drept. Men hvor kom denne trusselen fra? Ingensteds, den kom fra Bush. Nå skulle det bygges opp nok frykt i folket slik at invasjonen av Irak kunne ta til. Bush sine venner i våpenindustrien godtet seg.
Om ikke dette var nok så iverksatte de den såkalte Patriot Act som gjorde det mulig å overvåke amerikanske borgere på måter som minner om George Orwells 1984, der folk angav hverandre til FBI over en lav sko.
Krigen i Irak er selvsagt filmens hovedsak. Hvordan oljebrønnene blir bedre beskyttet enn det irakiske folket, og hvordan amerikanske soldater dør for ingenting.
Det hele er sydd sammen av regissør Michael Moore på en utrolig snedig måte, han bruker en mengde med autentiske tv-opptak, både av intervjuer og mer paparazzilignende opptak. Dette klippet sammen med hans egne opptak og stunts, som han er så kjent for. Michael Moore kan egenhendig sies å ha klart å blåse liv i en lang, men nesten utdødd dokumentarfilmgenre, med filmene Roger & Me, Bowling for Columbine og nå Fahrenheit 9/11. Der humor, blandet med rystende fakta har startet en ny genre.
Kritikerne til Moore sier at han manipulerer og setter opp virkeligheten slik han vil, og at han representerer en farlig trend innen det som skal være en ”dokumentasjon av virkeligheten.” Han legger ord i munnen på folk og spekulerer i løse rykter fremfor fakta. Og alt sammen er presentert i et tempo som er så høyt at vi ikke rekker å vurdere validiteten i hans påstander før neste scene begynner. Men slik har dokumentarfilmen alltid vært. Fra de første pionerfilmene til Robert Flaherty på tyvetallet der han reiste opp til eskimoene og laget Nanook of the North og nektet dem å bruke skytevåpen, fordi det så mer romantisk og eksotisk ut med spyd. Dokumentarfilmene har aldri vært en ren dokumentasjon av virkeligheten, noe slikt er en fysisk umulighet. De vil alltid være farget av et bestemt syn på en sak. Og selv om filmskaperen prøver å være så objektiv som mulig, så vil objektiviteten i seg selv bli en måte å farge filmen på. Kritikerne verden rundt har påpekt at Michael Moore presenterer fakta på en tvilsom måte, og det skal jeg være enig i. Han kryssklipper for å sette ting på spissen, og han setter opp scener for å få frem et poeng. Ta for eksempel scenen i Bowling for Columbine der han besøker en bank som gir vekk gratis skytevåpen til alle nye kontoholdere. I filmen virker det som om han bare går rett inn i banken og får en rifle i hendene, når sannheten er at denne scenen var planlagt og satt opp mange uker i forveien. Men ved å bruke dokumentarfilmens virkemidler ser det hele spontant og ekte ut.
Men ikke la deg lure et øyeblikk. Michael Moore manipulerer deg, på samme måten som Bush & Co manipulerte det amerikanske folket til å tro på påstandene om masseødeleggelsesvåpen, og at USA var i konstant fare. Alle påstandene i filmen kan sikkert avvises i en like overbevisende film som støtter Bush. Alt dreier seg om hvordan det blir fremstilt. Jeg tror for eksempel ikke at journalistene hadde med seg utstyr til å ta opp lyd i 5.1 Dolby Digital i Irak. Men det låter mye bedre på den måten. Michael Moore lager dokumentarfilm som om det skulle vært en spillefilm, og hadde han talt en sak jeg ikke støtter hadde denne filmen fått en ener i karakter.
Men Michael Moore taler samtidig saker som det er vanskelig for opplyste mennesker å være uenig i. Han angriper tobakksindustrien og våpenfabrikker, derfor liker jeg at han fremstiller George Bush som en pengegrisk idiot. Selv om den grusomme sannheten nok er at Bush er langt fra noen idiot, dessverre. Og jeg liker at han bringer sannheter frem i lyset som kanskje folk har glemt. Som for eksempel den egentlige grunnen til at krigen i Irak startet, nemlig de rike oljebrønnene som nå blir tappet av rike amerikanske oljeselskaper. Synd de ikke har olje i Sudan.
Å få frem at George W. Bush er ti ganger farligere enn alle Osama Bin Ladener til sammen er viktigere enn å følge etikk innen filmskaping. Derfor lar jeg meg manipulere og overbevise og ikke minst: jeg lar meg ryste over alle de forretningsforbindelsene som her blir avslørt. Saudi-Arabia eier faktisk syv prosent av hele USA! Jeg føler med moren som mistet sin sønn i denne meningsløse krigen, og jeg blir kvalm av å se rekrutteringsoffiserer på jakt etter mer kanonføde i de fattigste byene i USA, men ikke blant de rike. Noen av filmens scener rører, som når det siste brevet som en soldat sendte, blir lest opp av hans mor. Scenen fra 11. september der vi ikke får se et eneste glimt av World Trade Center, men bare ansiktene til alle som ser på, er en virkelig sterk scene. Det samme er intervjuene med amerikanske soldater i Irak der de forteller hvilken musikk de hører på mens de dreper. ”Burn motherfucker burn!” Scenene får dataspillet Grand Theft Auto til å blekne fullstendig.
Man får bare håpe det amerikanske folket tar til vett, og stemmer ut familien Bush.
Teknisk
Det er vanskelig å si noe om bildekvaliteten på denne filmen. Den er satt sammen av så mange ulike kilder at bildekvaliteten er nærmest uvesentlig. Her er det tv-innslag, intervjuer og reportasjer hulter til bulter. De eneste innslagene som ser bra ut er egentlig Michael Moores egne. De har rimelig god kvalitet, og heldigvis er hele filmen i 16:9.
Lyden derimot er som sagt i Dolby Digital 5.1, og her har Michael Moore tatt seg store friheten. Det formelig spruter støv bakover i bakhøyttalerne under eksplosjonene og det dunker dypt i bassen. Det er nok slik det føles å høre en ekte eksplosjon, men dette er selvsagt lagt på i ettertid i lydstudio. Men det øker filmopplevelsen og jeg har ikke problem med å godta det.
Så til ekstramaterialet.
The Release of Fahrenheit 9/11. 11 minutter fra forskjellige visninger i USA, samt Cannes-juryens uttalelser.
An Eyewitness Account from Samara, Iraq. 18 minutter der den svenske journalisten Urban Hamid forteller om sine opplevelser med de amerikanske troppene. Alle overgrepene de gjorde mot det irakiske folket.
Lisa Lipscomb at the Washington D.C. Premiere. Lila Lipscomb er moren som leser opp sin sønns brev i filmen. Her taler hun på premieren i Washington D.C.
New Scenes består av en rekke småfilmer, noen ble brukt i selve filmen, andre ikke.
Montage: The People of Iraq on the Eye of the Invasion. Scener som ble filmet i Irak før invasjonen. Noen av disse er også brukt i selve filmen. Viser oss at det er vanlig mennesker som bor i Irak. Ikke undertrykkede og farlige mennesker.
Homeland Security, Miami Style. More From Abdul Henderson. Outside Abu Ghraib Prison. Alle disse filmene er middels interessante og utdyper ting i filmen.
Arab-America Comedians – Their acts and experience after 9/11. Komikere føler det kan være greit å spøke vekk ting. Hvor vanskelig det kan være å hete Achmed Achmed å fly i USA etter 11 september.
Condeloleezza Rice må forklare seg for en uavhengig kommisjon. Hun er den eneste som Det Hvite Hus har tillatt å snakke offentlig.
En haug med trailere har de også funnet plass til.
Jeg savner et kommentarspor av Michael Moore, eventuelt den Making of… men man ber vel ikke en tryllekunstner om å avsløre triksene sine?
Alt i alt er ekstramaterialet veldig politisk. De utdyper og forklarer en rekke av påstandene til Moore, og på den måten underbygger det filmens omstridte politiske ståsted.
Denne filmen er i skrivende stund ikke tilgjengelig i Norge. Denne anmeldelsen baserer seg på sone 1-utgaven. Men den kommer på DVD også her til lands, nærmere bestemt 11. november
Fahrenheit 9/11 er en politisk ytring, men også en underholdningsfilm. Man blir sint, rørt og oppgitt og lei på samme tid. Slik skal det også være.