Utgivelsen: 
Fryktens spill (1992)
Glimrende film i elendig utgave
Vi gjør oppmerskm på at denne anmeldelsen avslører deler av handlingen i filmen.
Fotogalleri
”The Crying Game” (1992) er et av de mest fascinerende karakterportrettene undertegnede har sett på film. Veldig mye av det som har blitt skrevet om filmen har dreiet seg filmens store ”twist”, men for meg er dette bare en liten del av en mye større og mer omfattende historie om søken etter et liv med mening og kjærlighet. Dette høres kanskje fryktelig klisje ut, men ”The Crying Game” er en film som bryter med både konvensjoner og forventninger på særdeles originale og finurlige måter. Filmen var nominert til flere Oscar-priser i 1992, og Neil Jordan vant fullt fortjent prisen for beste originalmanus.
”The Crying Game” er en slik film som blir bedre jo mindre du vet om den. Dersom du ikke har en anelse om hva filmen handler om når du setter deg ned for å se den vil man først tro at filmen er en politisk thriller. I løpet av fortellingen skfiter imidlertid fokuset vekk fra thriller aspektet og over til et mer dramatisk og romantisk forløp for så å returnere til thriller modusen igjen mot slutten. Og karakteren som først fremstilles som historiens hovedfigur viser seg etter hvert å kun inneha en birolle. Ingenting i filmen føyer seg med andre ord ikke etter de normale konvensjoner, og nettopp dette gjør filmen så frisk, annerledes og spennende. Man vet aldri hvilken retning historien vil ta, og det er en ytterst sjelden egenskap i dagens blockbuster-infiserte filmmarked.
Selv om jeg helst skulle latt være å si noe som helst om historien føler jeg imidlertid at jeg som anmelder i hvert fall må prøve – dog, uten å røpe for mye. Jeg vil likevel anbefale at dersom du virkelig ha lyst til å se filmen uten å vite noe om den så stopp og les her!
Vi er i Nord-Irland på begynnelsen av 90-tallet. En britisk soldat ved navn Jody (Forest Whitaker) blir fanget av en gruppe IRA-terrorister med det krav om at han vil bli drept dersom britene ikke slipper løs et IRA-medlem de holder fanget. I løpet av dagene frem mot fristens utløp blir en av gisseltagerne, Fergus (Stephen Rea), stadig bedre kjent med den britiske soldaten, og de utvikler gradvis noe som faktisk kan minne opp et vennskap selv om det også er ganske klart at Jody gjør dette mye fordi han ser det som siste utvei til frihet. . Jody ber etter hvert Fergus om å oppsøke kjæresten hans i London dersom det skulle ende med at han blir drept. Scenene som finner sted i denne fasen av filmen er særdeles spennende og intense ettersom Jordan aldri viser eller forteller oss om hva som foregår i omverdenen. Vi er derfor like spent som karakterene om hvorvidt britene vil gå med på IRAs krav.
Dessverre viser det seg at britene ikke går med på kravet, og Fergus får derfor ordre om å ta Jody med ut i skogen for å skyte ham. Jody forsøker imidlertid å flykte, men blir, i en særdeles ironisk situasjon, overkjørt av britiske militærvogner som er på vei mot nettopp IRA-huset. Fergus, som på dette tidspunktet har oppnådd en forståelse og respekt for Jody føler seg naturligvis skyldig, og han drar derfor til London for å oppfylle Jodys ønske angående kjæresten hans. Etter at Fergus får kontakt med henne oppstår det gradvis et romantisk og dypt forhold mellom dem. Jodys kjæreste, Dil, spilles av Jaye Davidson, som gjør en meget god rolletolkning av den mystike og komplekse Dil. Det viser seg at Dil også holder på en del hemmeligheter, og kombinert med den viten vi har om at Fergus faktisk står indirekte bak Jodys død, fører dette til at forholdet mellom Fergus og Dil blir et fascinerende og dynamisk studie i lengsel etter, nettopp, mening og kjærlighet.
”The Crying Game” er derfor først og fremst Fergus sin historie og Rea gjør en glimrende rolletolkning av en av de mest komplekse rollefigurer jeg har sett. Fergus sier nesten aldri det han mener, men Rea viser med ansiktsuttrykk, kroppspråk, blikk osv nøyaktig hva han føler eller tenker i de ulike situasjonene; vi forstår utmerket hva som driver Fergus til å gjøre det han gjør. En slik rolletolkning er utrolig vanskelig å få til, men Rea makter det til gangs. Egentlig kan ”The Crying Game” på mange måter minne om Scorsese’s mesterverk ”Taxi Driver” (1976). I begge filmene handler det til syvende og sist om en outsider i samfunnet som prøver å finne menneskelig kontakt, og De Niro’s tolkning av Travis Bickle minner mye om Rea’s tolkning av Fergus ettersom vi også i ”Taxi Driver” forstår hva som foregår i karakterens hode selv om nesten ingenting blir sagt eksplisitt. Blandingen av skyld og lengsel er hva som driver Fergus fremover, og karakterens utvikling er fascinerende og gripende hele veien gjennom.
Det er kun på slutten av filmen at historien famler litt. Det føles liksom litt unødvendig at filmens klimaks ikke er noe mer originalt enn en skuddveksling lik de fleste Hollywood-klimaks. Filmens siste scene virker også litt skuffende og antiklimatisk i forhold til hvor drivende god oppbygging filmen har for øvrig. Likevel er dette en historie som er så godt fortalt at jeg ikke har noen som helst problem med å gi den en klar og sterk anbefaling. Hadde det ikke vært for de litt svake siste 15 minuttene ville dette uten tvil vært en 7-er film.
Teknisk
Ugh! Her må noe ha gått alvorlig galt! For det første er bildet presentert i anamorfisk widescreen 1.85:1 (16: fullskjerm) når filmen opprinnelig er filmet i 2.35:1. Dette er intet mindre enn en skandale ettersom bildene i filmen bærer preg av å være særdeles velkomponerte og atmosfæriske. Jeg har etter å ha undersøkt på nettet funnet ut at sone 1 versjonen er presentert i sitt originale format så dette er åpenbart ikke noe regissøren selv har ønsket. Filmens åpningstekst vises også i 2.35:1 ettersom denne teksten fyller hele bredformatet. Det er derfor fælt å konstatere at de svarte stripene plutselig forsvinner med en gang åpningsteksten er ferdig. Ikke vet jeg om dette er gjort fordi Warner av en eller annen grunn tror at folk ”vil at filmen skal fylle hele skjermen”, men slik skal rett og slett ikke forekomme. Det er rett og slett en fornærmelse ovenfor både filmskaper og filmpublikum. Selv om bildekvaliteten er helt grei spiller det ikke noen rolle så lenge det åpenbart mangler informasjon på sidene (dette kommer tydelig frem i filmens siste scene hvor ansiktene til hovedpersonene blir ”kuttet av” fordi bildet ikke er bredt nok).
Videre blir filmen også kun presentert i 2.0. En såpass ny film som dette må det da ha vært mulig å presentere i 5.1. Lydsporet bærer i hvert fall tydelig preg over å mangle den ekstra futten som et 5.1. lydspor gir. Veldig, veldig skuffende!
Til slutt er det også trist å konstatere at DVD-utgivelsen ikke innholder ekstramateriale overhodet. Ikke så mye som en trailer er å finne på utgivelsen. Sone 1 utgivelsen inneholder derimot flere dokumentarer og kommentatorspor av regissøren.
Jeg vil derfor råde samtlige som er interessert i filmen til å styre langt unna den norske utgaven av ”The Crying Game” og heller skaffe sone 1-versjonen. Bare det faktum at filmen ikke en gang blir presentert i sitt originale format er mer enn god nok grunn til å ikke kjøpe den. Når utgivelsen i tillegg har dårlig lydspor og absolutt intet ekstramateriale sier det seg selv at dette er en ekstremt dårlig utgivelse av det som er en ekstremt god film. Det er mye snakk om å boikotte både det ene og det andre i disse dager, men en ting jeg kan si med god samvittighet er at alle i hvert fall bør boikotte den norske utgaven av ”The Crying Game”. En så god film hadde fortjent langt, langt bedre.