Utgivelsen: 
Spy (2015)
Agentfilm på det jevne
Mye bra og noe litt mindre bra. Spy er en film det er lett å like, men som ikke tørr å utfordre oss nok til at den når de store høyder.
Fotogalleri
I de siste årene har Melissa McCarthy seilt opp som en ny komediestjerne i filmverdenen, og hun spiller hovedrollen i storfilmen Spy. Hennes karakter Susan er en keitete CIA-analytiker som er superagenten Fines (Jude Law) høyre hånd i felten. De to er et kompetent og sammensveiset par, men en dag blir Fine tilsynelatende drept i felten, og Susan sverger hevn. Problemet er at hun er klumsete, overvektig og mangler en hver form for felttrening. Likevel fører tilfeldigheter til at hun blir sendt ut på hemmelig oppdrag. Det viser seg at hun står overfor den kjipe skurken Rayna (Rose Byrne) som har skumle planer. Sammen med Fines beste kamerat Rick (Jason Statham) forsøker Susan å utføre en dobbel aksjon – få stilt morderne til ansvar, samtidig som de må forhindre at atombomben de samme skurkene har ikke havner i gale hender. Vi får bli med på en spennende og morsom reise med en lang rekke forviklinger.
Parodifilm har en lang tradisjon i mange filmgenre, og Spy befinner seg trygt innenfor denne kategorien. Filmen flørter åpenlyst med James Bond, og man kan se flere elementer som minner om andre kjente agentfilmer også. Parodien er ofte ganske vellykket, og i utgangspunktet er det en morsom ide at en usannsynlig karakter blir agent. Susan er ikke bare overvektig – og dermed «komisk» - hun er også upopulær hos sjefene og flere agenter i CIA. Men gjennom handling får hun vist at hun er både kompetent og dyktig, så man kan si at filmen har en god, underliggende moral - til tross for at det kommer mange morsomme poeng myntet på nettopp Susans overvekt.
Mye av morsomhetene havner i kategorien lytehumor, og det blir etter hvert litt problematisk. Vi som ser filmen forstår at Melissa McCarthy er selvironisk, og at hennes overvekt skal være en kilde til mange av komikken. Etter min smak blir de færreste «fat jokes» morsomme, og er heller med på å bygge opp under myter og fordommer, og er derfor et negativt aspekt ved filmen. Å utøve denne formen for komedie er en balansegang, og det er ikke alltid man holder seg stødig på linen. Noen kommer sikkert til å le så tårene triller, men jeg ble sittende å grine på nesa flere ganger enn hva behagelig var. Når man likevel vet at McCarthy er så selvbevisst, og at karakteren faktisk får sin oppreisning, er det kanskje ikke veldig problematisk, det er bare ikke veldig morsomt.
Om man liker Spy eller ikke, kommer veldig an på preferanser. Dette er en film som vil dele publikum i to. Slik er det ofte når det kommer til komedie, men denne filmen – som benytter seg stort sett av slapstick og «fat jokes» - er i aller høyeste grad en film som enten treffer eller bommer. Spy er vellaget og flott å se på, så det skorter ikke på de tekniske kvalitetene. Humoren er ikke avansert, og de fleste kan forstå den. Hvis man liker ambisiøs og kompleks humor, kan man gjerne finne en annen film å se. For en uhøytidelig kveld foran kassa er filmen ypperlig.
Det er fornøyelig å se den ellers så seriøse Jason Statham i en uhøytidelig rolle, og McCarthy er også god som den usannsynlige agenten Susan. Historien er også godt skrevet, så dette er en film som klarer å holde spenningsnivået oppe, selv om den bikker godt over to timer i spilletid. Det vitner om kvalitet, og selv om ikke humoren traff meg, vil nok veldig mange finne større glede i akkurat den enn hva jeg gjorde. Hele filmen er fartsfylt og leken, og selv om oppskriften er svært velkjent, vris og vendes det på den hele veien. Spy er et friskt pust som vil glede mange.
Teknisk
Veldig klart og fint bilde uten noen åpenbare svakheter. Lyden er flott mikset, og er både fyldig og krystallklar. Bonusmaterialet er ganske omfattende, og er delvis veldig bra. I tillegg får man den utvidede versjonen av filmen, for de som måtte ønske å se den. Dette er definitivt en flott utgivelse om gir mye valuta for pengene.