Hitman: Agent 47 (2015)

Mislykket flopp

Gravalvorlig og sjarmløs spill-action som mangler alle essensielle ingredienser som kreves fra denne genren.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

12.01.16

Fotogalleri

En gang på 1960-tallet drev den ukrainske forskeren Litvenko (Ciarán Hinds) med et hemmelig prosjekt, hvis mål var å skape superagenter i godhetens tjeneste. Forskeren oppdaget etter hvert at mørke krefter hadde intensjoner om å bruke forskningen på ondt vis, og gikk under jorden. Etter mange år har vi kommet til vår tid, og Le Clerq (Thomas Kretschmann) leder det ondskapsfulle syndikatet som prøver å bruke teknologien til å gjenskape superagentene. Men for å klare dette, er han nødt til å få tak i Litvenko, som sitter med all kunnskapen. Det har Agent 47 (Rupert Friend) tenkt å sette en stopper for, og det viser seg å bli en oppgave det er vanskelig å utføre.

Dette er andre gang spillet Hitman blir filmatisert. Forrige film ble ikke en veldig stor suksess, mye på grunn av at den var ganske dårlig. Det nyeste tilskuddet på Hitman-stammen ble heller ingen storsuksess, og det er et aldri så lite déjà vu – historien om Agent 47 er jevnt over en usjarmerende og kjedelig film. Det er kanskje på tide at Hollywood innser at filmatiseringer av kjente spill ikke er en god idé, for det meste innen dette segmentet er ganske elendige saker. Likevel pøses det ut slike filmer, og rekken av planlagte spill-filmer virker endeløs.

Mest slående for Hitman: Agent 47 er at den er sjarmløs og uten egen identitet. Det ligger ingen kunstnerisk visjon bak, det er i det hele tatt en ganske upersonlig og polert film. For å komme inn i handlingsuniverset, brukes det teknikker som er uhyre effektive, men de er så forutsigbare og dølle at man river seg i håret. Her finnes det ikke flere lag, og historien er så overfladisk at man ikke helt vet om man skal le eller gråte. Å skape en raff actionfilm krever sin mann og kvinne, og de som står bak denne filmen har tydeligvis ikke evnen til å formidle action i levende bilder. Spesielt er agentaction krevende, fordi det forutsetter at manus holder mål. Problem og løsning skal være smart, og dette elementet mangler i denne filmen. Det er noe stakkato og taktløst over rytmen i filmen, og den prøver å kompensere med å forsøksvis lage storslagne scener med masse smell og fart. Noen ganger kan det være vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er som ikke fungerer, men det er noe som skurrer hele veien. Man blir aldri grepet, og da har filmen spilt fallitt.

Karakterene i filmen er flate som papplater, og det skapes aldri en anledning til å tilknytte seg til dem for oss som ser på. Man skal være litt forsiktig med å skylde for mye på skuespillerne, for her er det tydelig at manus og regi er det største ankepunktet. Spesielt ille er det at hovedkarakteren Agent 47 er følelsesløs og uten bakgrunnsinformasjon, for da er det umulig å like ham som man burde. Hans gode egenskaper er ærlig talt ikke veldig imponerende, og når man vet at han er et produkt – skapt av noen andre - er han heller ikke fascinerende på dette området. De fleste linjene som leveres i løpet av den drøye halvannen time filmen varer, er lite troverdige, og det virker ikke som at skuespillerne tror på karakterene de gestalter.

En del av de filmtekniske valgene er høyst diskutable, og det er påfallende hvordan kameraføringer, vinkler og klipping fremstår som amatørmessige. De visuelle effektene er heller ikke av beste sort, og det trekker nødvendigvis ned på opplevelsen. Man forventer mer av høyoktan action enn det vi får servert her. Den manglende, filmatiske følelsen fører til at filmen fremstår noe nærmere et spill, og ikke en spillefilm. Noe som også mangler er den nødvendige humoren. Alvorlig action uten et snev av humor er en tilnærmet umulig øvelse som de fleste stryker på. Med denne filmen må man si at karakteren er F – og det gjelder for alle deler av den.

Teknisk
Uovertruffent bilde som er både skarpt og med behagelige farger. Lyden er pen og fin, men blir til slutt litt for kjedelig. Noe av skylden for dette må nok lydfolkene på filmen ha skylden for, da lyden i seg selv er ganske kjedelig og makelig anlagt. Bonusmaterialet består av slettede scener og bakomfilmer, som aldri blir mer enn helt OK.