Utgivelsen: 
South Park - Sesong 12 (2008)
Begynnelsen til slutten?
Mye latter, mange skudd som treffer blink, men få virkelig store episoder og noen regelrette nedturer gjorde den tolvte sesongen til noe av en skuffelse.
Fotogalleri
South Park virket fra starten av som noe som ikke kunne vare. Det var for ekstremt, for rått og for kompromissløst til at det kunne bli et langvarig fenomen. Like fullt, Trey Parker og Matt Stone har holdt på med South Park siden 1992, under TV-kontrakt siden 1997. Det finnes ikke et eneste tema de frykter, og de har ikke særlig mange tabuer igjen å bryte.
Serien åpner med den sjokkerende episoden der Cartman blir HIV positiv, og smitter Kyle med vilje fordi han lo av ham. Det sjokkerende er først og fremst at denne groteske og mørke episoden rett og slett ikke er morsom. Man kan mistenke at Parker og Stone syntes ideen var sensasjonell, temaet “ikke glem AIDS” solid nok til å være bærende, og satset deretter på at vitsene skulle skrive seg selv. Det gjorde de ikke. Om denne episoden var mørk, er episode nummer to, Britney’s New Look, direkte svart. Ok, jeg skjønner at de vil kritisere media og publikum med å fremstille Amerika som et grufullt samfunn der de unge og talentfulle blir til primitive ofringer for en navnløs gud. Resultatet ble like fullt en umorsom og ubehagelig affære der Britney selv er en av dem som kommer dårligst ut.
Etter disse episodene fortsatte jeg med en viss frykt. Det tok seg opp i Major Boobage, men hvis man er en av de veldig mange som ikke har noe forhold til tegnefilmen Heavy Metal fra 1982, er det i beste fall en middels episode. Eek, a Penis ble derimot en lystig affære, ikke så mye på grunn av parodien på 80-90-tallets lærerheltefilmer med Cartman som amoralsk pedagog, derimot på grunn av den surrealistiske jakten på mister (eller miss) Garrison’s nye penis som løper løpsk i den lille byen. Over Logging er en (i denne sesongen) forbausende vittig parodi på vårt maniske behov for internett med en festlig vri på Steinbecks Vredens druer. Jeg kunne endelig slappe av i visshet om at standarden var hevet til et anstendig nivå igjen.
Sesongen rundes pent av med en vellaget og sangsterk satire på High School Musical og et hardt spark til vampyr-moten som later til å gjennomsyre TV-mediet for tiden. Men om standarden var anstendig, kom den aldri helt opp til tidligere tiders høyder.
Jeg håper det bare er en bølgedal og at South Park kommer sterkt tilbake. Tolv sesonger er likevel veldig mange, og hele denne sesongen er preget av at alt for mye er gjort før. Jeg ser gjerne at min pessimisme blir gjort til skamme. Forøvrig sitter jeg igjen med en voldsom trang til å slå Randy Marsh i ansiktet. Han fremtrer mer og mer som seriens desidert mest uforsonlig irriterende karakter. Kanskje det er et sunnhetstegn at jeg klarer å føle såpass sterkt imot ham.
Teknisk
Bildet og lyden er greit nok, selv om jeg har problemer med å tro at det ikke er mulig å gjøre det bedre, til tross for et teknisk sett grovt råmateriale. Da er det mer skuffende at man har brukt en tysk kopi til denne nordiske utgivelsen, med tyske mellomplakater og redigeringer. Enda mer skuffende er det at det ikke finnes noe som helst ekstrastoff i denne utgaven. Minikommentarene er et stort savn og jeg har sjekket; de ble laget også for denne sesongen. Svak firer over hele linjen.