Iron Man (2008)
'Iron Man? That's kinda catchy.'
Robert Downey Jr. stråler i en av de beste tegneserie adaptasjonene noensinne.
Se filmklipp
Allerede i 1990 forelå det planer om en filmatisering av Iron Man, og det ser ut som 18 år har gjort filmen godt. Når Jon Favreau fikk i oppdrag å regissere filmen, forkastet han alle tidligere utgaver av manuset og startet på nytt. Hans mål var å skape en mer realistisk historie og unngå overnaturlige elementer som finnes i de utallige historiene om Iron Man. Nettopp derfor har Iron Man blitt en av de beste tegneserie adaptasjonene på lenge.
Favreau (og hele fire manusforfattere) har klart å finne den perfekte balansen mellom superheltens opphav, personlighet og alias, og topper det hele med en fantastisk actionfylt duell med en av de bedre skurkene superheltfilmene har sett. Alle superheltskurker skal være skallet med grått skjegg.
Alt er på plass her; fra den søte assistenten (og mulige kjæreste) Pepper Potts, via den trofaste kameraten Rhodey til en strålende Jeff Bridges i rollen som Iron Mans nemesis Iron Monger. Valget av skurk var et hett tema i forkant av produksjonen, siden Favreau ville beholde det realistiske.
Flere av skurkene i Iron Man-universet har overnaturlige krefter, og selv om Iron Monger ikke er av de mest kjente, fungerer han fordi han på mange måter er lik Iron Man. Bare mye større. Dessuten ble det plass til å utforske mer menneskelige sider ved skurken, gjennom Iron Mongers alias. Det eneste science-fiction elementet her er drakten til Iron Man og hans nemesis, noe som tjener historien godt.
Dårlige manus skjemmer ofte superhelter på film, spesielt når det legges for mye vekt på actionsiden av historien. Man blir utålmodig, tar seg ikke tid til å bygge opp karakteren og er altfor hissige på å vise frem hva helten kan. Den fella unngår Iron Man med glans. Selvfølgelig er Iron Man en mer takknemlig helt å presentere på to timer, siden det også i tegneserien legges mye vekt på hans personlighet som Tony Stark. Filmen fokuserer på opprinnelsen og Stan Lee var opptatt av å skape en superhelt man kunne relateres til, selv om han var mangemillionær, playboy og våpenselger. En drittsekk man kan like, rett og slett.
Faren her er selvsagt at dette fort kan bli en klisjé; plutselig ser han lyset og bestemmer seg for å redde verden, men siden filmen bruker god tid på å bygge opp karakteren Tony Stark, føles dette ikke rart i det hele tatt. Snarere tvert imot, ved å vie såpass mye tid til oppbyggingen blir det mye mer interessant for oss å følge utviklingen fordi det også finnes en menneskelig dimensjon.
I tillegg finner manuset plass til de andre karakterene, slik at disse bidrar til historien i stedet for å bli overflødige og unødvendige for den videre dramaturgien. Flotte skuespillere hjelper; nevnte Jeff Bridges, Gwyneth Paltrow er akkurat passe tøff og hysterisk som Pepper Potts og Terence Howard er herlig naiv som Rhodey. I tillegg dukker selvfølgelig Iron Man-skaper Stan Lee opp i sin hittil beste cameo.
Robert Downey stjeler selvsagt showet, og vi skal være glad for at han nærmest maste til seg rollen etter som han er en stor beundrer av tegneserien. Han har også en arrogant fremtoning som passer rollen svært godt, samtidig som han er lett å like. Når han i tillegg blir servert dialog av dette kaliberet, er det vanskelig å forestille seg noen andre. I tillegg har han visstnok fått noe frie tøyler av regissøren når det gjelder dialogen, som igjen gjør at det fremstår som lekent og ekte i stedet for klamt og tilgjort.
Nå må det følgelig ligge en historie i bunn her, rollefiguren Iron Man/Stark kan ikke bære hele filmen alene, uansett hvor bra han er. Historien ligger tett opptil tegneserien og fokuserer på når Tony Stark blir tatt til fange og tvunget til å bygge et svært kraftig våpen. I stedet bygger han en tidlig versjon av Iron Man drakten som blir hans vei ut. I tegneserien blir han fanget i Vietnam under krigen, men i filmen har de flyttet historien til dagens Afghanistan. Det politiske elementet fra tegneserien (antikommunisme) er så og si fraværende her. Man kan se sammenligningen Stark Industries/USA, og våpenpolitikken til landet blir høvelig kommentert. Det er et bra grep å ikke dvele for mye på dette, da det fort kunne tatt fokus vekk fra det som faktisk er interessant her. Ingen tydelig pekende finger altså, samtidig som det legges noen føringer for hvordan vi vil tolke det politiske.
Det er i tillegg vanskelig å finne en balanse mellom før og etter superhelten blir introdusert. I Iron Man blir dette litt todelt, siden en primitiv prototype av drakten brukes relativt tidlig i filmen. Slik får man en smakebit, samtidig som man ikke brenner alt kruttet for tidlig. Det gir også mulighet til å servere et par komiske innslag når den nye drakten skal bygges og prøves ut. Hvis noe negativt skal nevnes, så er det kanskje at det brukes litt mye tid på dette men aldri så mye at det blir direkte kjedelig.
Selv om Favreau har laget en realistisk film, er dette milevis unna dyptgående sosialrealisme. Han har beholdt de velkomne "klisjeene" som preger tegneserien. Leken dialog, fysisk humor og til en viss grad karikerte rollefigurer må til for ikke å glemme at dette nettopp er en tegneserie adaptasjon. I tillegg til fet musikk, bra effekter og akkurat passe med action og romantikk gjør dette til en av de aller beste adaptasjonene jeg har sett.
Det er i alle fall bestemt at det blir én oppfølger, og det ligger klare hint til det i filmen. Neste runde introduserer oss for War Machine (Rhodeys alter ego), i tillegg til at det skal fokuseres enda mer på Tony Starks mørkere sider. Det blir vanskelig å vente.