Utgivelsen: 
Reservoir Dogs [Quentin Tarantino Collection] (1991)
Hipstergangstere på boks
Denne filmen var så utrolig hip da den kom, at den kom til å sette preg på store deler av nittitallets popkultur. Kan noe som var så uutholdelig kult og hipt også være holdbart? Å joda...
Fotogalleri
En gruppe kalde, profesjonelle ransmenn samles til et stort kupp. Kuppet ender i en massakre, og etterpå forsøker de overlevende og døende å finne ut hva som gikk galt.
Historien er enkel. Fortelleteknikken derimot, er usigelig komplisert med et mylder av fragmentariske tilbakeblikk som ikke danner et forståelig og fullstendig bilde før den aller siste puslespillbrikken er på plass. Tarantino hadde tydelig brygget lenge på denne historien og tenkt grundig gjennom hvordan han skulle fortelle den, så da han inntok regissørstolen for første gang, var han slett ikke uforberedt.
Likevel handler det om mennesker og ikke teknikk, for Tarantino har befolket sin genrefilm med ekte og levende mennesker. Den erfarne, kyniske, men - i egne øyne - rettskafne Mr. White (Harvey Keitel). Den fordekte unge lærlingen Mr. Orange (Tim Roth) og den kjipe og skravlete Mr. Pink (Steve Buscemi).
Mr. Blue ble spilt av Eddie Bunker, forfatter, skuespiller og eks-gangster. Hans få minutter bringer tyngde inn i filmen. Han er dessverre ikke blant oss mer. Det er heller ikke Lawrence Tierney, som spilte den monstrøse, karismatiske bossen Joe. Tragisk nok har vi også mistet den uforlignelig energiske Chris Penn, som gestaltet den uglamorøse Nice Guy Eddie, som til tross for navnet ikke var et hår bedre enn de andre.
Michael Madsen spilte den sjarmerende, lunt smilende bunten av psykopatisk sadisme som gikk under navnet Vic Vega, eller Mr. Blonde. Han stjeler scene etter scene fra mesterskuespillerne han går opp mot og er nær ved å "vinne" hele filmen.
Tarantinos talent for å skrive dialog var med ham fra starten, og her opprettholder han streng disiplin. Det er en vittig og pratsom gjeng, og de utveksler hyppig historier, vitser og bråkjekke instruksjoner. Når praten går utenfor filmens handling, bidrar replikkene likevel til å meisle ut de fine karakterene og det tar ikke lang tid før vi føler at vi kjenner hele banden personlig.
Dette er en av de sterkeste debutene noen regissør har prestert, en massiv maktdemonstrasjon av et geni på vei oppover, en filmskaper som gir skuespillerne magiske ord å fremføre, masse rom å utfolde seg i og store mengder inspirasjon.
Kan noe kult og hipt også være holdbart? Vel, både Mozart og Beatles var kule og hippe i sin samtid.
Teknisk
Jeg tror ikke dette er noen ny utgave, det later til å være den samme utgaven som kom i 2009. Bildet er langt i fra perfekt, men det var ikke råmaterialet som ble spilt inn på lavbudsjett heller. Tross litt utgnidde, overdrevne farger, kantforsterkinger og annet, er det finfint å se på og jeg tror ikke det kan bli noe bedre. Langt over DVD-nivået. Lyden er helt fin, uten å overvelde.
Dessverre ikke noe ekstrastoff i det hele tatt, og det savner jeg. Det finnes rikelig av det på tidligere DVD-utgaver. Filmen er tilgjengelig i et vakkert innpakket boks-sett; Quentin Tarantino Collection.