Utgivelsen: 
Get on Up (2014)
Sexmachine
Treffende og musikkstinn filmbio om James Brown. Ikke så mye nytt og noe overfladisk, men tidskolorittet, stemningen og personportrettet virker troverdig, treffende og ikke minst interessant.
James Brown ble født i fattigdom, og hans første år var preget av vold og sinnasex. Heldigvis ble han tatt inn hos en tante og fikk vokse opp i et horehus istedet. Veien lot til å gå rett mot et kort liv på forbryterbanen for den unge mannen med dårlig impulskontroll, men i løpet av hans første fengselsstraff møter han på noen som vil høre ham synge.
Tate Taylor er ikke bare en erfaren regissør med godt blikk for intense personligheter og detaljert tidskoloritt. Hele filmen er også gjennomsyret av kjærlighet til musikk og en dyp interesse for skaperkraft. Store musikere, og spesielt ikke nyskapende genier, oppdager ikke sitt eget talent ved et tilfelle og slår gjennom dagen etter (slik det ofte fremstilles i Hollywood-filmer). Taylor vet dette, og viser lojalt hvordan gutten vokser opp med farens sangstemme som et av de ytterst få lyspunktene i livet, hans senere fascinasjon for heftig gospel med dansen og teateret som fulgte med og senere begeistringen for det som skulle utvikle seg til moderne rhythm & blues og rock n roll, biter og fragmenter som Brown tok opp i seg og aldri glemte.
Det er ikke en detaljert biografi, mye er utelatt og fortellingen omgås visstnok sannheten noe lettvint. Det vi får er en nærgående og engasjerende skildring av en uvanlig komplisert og sterk personlighet. Brown var ikke hel ved, han var hard ved. Han var breial og selvopptatt, og drev det til og med til å snakke om seg selv i tredjeperson for effektens skyld. Fra bandet sitt krevet han total disiplin og knallhardt arbeid. Han drakk ikke og tok ikke dop da han var på høyden (det kom mye senere i livet hans), men han ble høy på sex og han ble høy på seg selv. Jump back, wanna kiss myself, er en tekstlinje jeg har husket i mange tiår. Temperamentet hans var fryktinngytende, han slo de han skulle være glad i og i anfall av paranoia brøt han forbindelser med folk som ville ham bare godt.
Det han ga tilbake til verden var fruktene av sitt geni. Han mente at bandmedlemmene skulle være glade til for å få fastlønn i tillegg til at fikk lov til å være med på å skape de vidunderlige stykkene musikk. Kanskje hadde han rett i det. For det James Brown gjorde var å bryte soul, blues og til og med biter av gospel ned til beinet, til knallharde, fengende og dypt sensuelle rytmer, pur fet funk.
Han laget den mest sexy musikken som noen har spilt inn verken før eller senere, det damper svette og kjønn av hver eneste andpustne strofe. Og det er nettopp her regissøren Tate Taylor virkelig lykkes - han fange inn nettopp dette. Browns sultne personlighet, drevet av begjær og selvdyrkelse, inkarnert i den råeste og tøffeste funken som er laget.
Det er en masse å si om Brown. Det er en askeladdhistorie, det er en historie om et utålelig og på mange måter usympatisk geni, det er en vemodig historie om en mann som ble så skadet i oppveksten at han aldri kunne relatere 100 % normalt til noen. Men Taylor har valgt å legge hovedvekten på musikken. James Brown skammet seg ikke over noe av det han var, men jeg vil tro at han ville foretrukket at vi husker ham først og fremst for den banebrytende musikken han laget. Så banebrytende at den var med på å avføde flere nye genre og samples og imiteres fortsatt flittig.
Chadwick Boseman gjør en dynamisk og overbevisende innsats som den kraftfulle Brown, og han danser fantastisk flott på scenen. Stemmen slipper han å slite med, man har viselig lagt Browns egen vokal på alle sangene. Dan Aykroyd har blitt gammel, men han er fullt gjenkjennelig og det en fryd for en gammel fan å se ham i en solid karakterrolle.
Teknisk
Litt kornete og blekt bilde. Fin lyd. Komplett sett med bonusstoff: Her er alt, kommentarspor, deleted scenes, forlengede musikkinnslag, making off, intervjuer, rubb og stubb og av absolutt helt utmerket kvalitet. Det er selveste Mick Jagger som sitter med rettighetene til musikken, og det at han bidrar aktivt på bonusstoffet sier litt om det høye nivået.