Utgivelsen: 
Uro [2 Disc Special Edition] (2006)
Stilforvirring og genrekaos
Fotogalleri
Nicolai Cleve Broch spiller politimannen Hans Peter ”HP” Hansen, en del av Oslo-politiets URO-patrulje, enheten som arbeider mot brukere og selgere i narkotikamiljøet. HP jobber undercover, foretar halsløse solo-arrestasjoner og er ikke fremmed for å bruke overdreven vold. Han er nemlig en tidligere ungdomsgangster som forsøker å skaffe seg en ny fremtid i politiet.
Gjennom et tilsynelatende rutinemessig spaningsoppdrag kommer han i kontakt med personer fra sin egen fortid, spesielt vakre Mette (Ane Dahl Torp), nattklubb-bestyrer, kokainmisbruker og filmens femme fatale. Små feilgrep får store konsekvenser, og HP suges inn i en intrige der grensene for hva som er politiarbeid undercover og hva som er regulær kriminalitet blir utviskete, og hans egen mangel på identitetsfølelse blir påtrengende og farlig.
Ikke noe egentlig nytt under solen. Dette er et opplegg som er temmelig velkjent fra amerikanske filmer og TV-serier, kanskje ikke minst The Shield. For sikkerhets skyld har regissør Stefan Faldbakken og fotograf John Andreas Andersen rappet hele stilen fra sistnevnte, med håndholdte, ustødige kameraer og bilder av nedsatt teknisk kvalitet i sparsom lyssetting, alt dette for å skape stemning av dokumentarfilm. Beklageligvis er det ingenting ved miljø, historie eller karakter som påkaller noen følelse av autensitet, noe manusforfatterne Faldbakken og Harald Rosenløw-Eeg må ta det meste av skylden for.
La oss se på hvordan en norsk versjon av et strike team ser ut: Lederen er et høyrøstet kjøtthue som styrer gruppen mest etter følelser og innskytelser, og som er så forelsket i sine egne emosjonelle utbrudd at han ikke har tid til å la en frustrert mann i deep cover snakke ut. Og som dessuten driver og besøker den samme fyren hjemme så ofte at det ikke virker som om han vet hva spaning i det hele tatt går ut på. Spe på med en dum bølle som liker å både kjefte og slå, og som har tatt en politihøgskole der de lærer at forbrytere er genetisk forutbestemte. Og til slutt en dum tufs av en nordlending som mest er opptatt av Bodø-Glimt og bløtkake og minst av jobben sin. Joda, det er eliten de har samlet her.
Og likevel klarer vår helt å fremstå som et sort får i denne sammenhengen. Uten noen påviselig grunn foretar han den ene tåpeligheten etter den andre, fra å sette andre politifolk i fare, denge opp mistenkte uten grunn, engasjere seg personlig i problemene dealeren får etter at han og gruppen har gjort jobben sin, til å ligge med en dame som ikke bare er involvert i ulovligheter opp til halsen, men som han attpåtil lurer på er halvsøsteren sin. Det er ikke mange politistyrker som ville ha en slik farlig tabbelars i sine rekker, men manusforfatteren vil til og med ha oss til å tro at han har en lysende fremtid i politiet.
I begynnelsen av filmen reflekterte jeg over at jeg egentlig ikke vet så veldig mye om hvordan politiet arbeider, bortsett fra på film. Etter en stund kom jeg til at filmen åpenbart er ren fiksjon, og at filmskaperne neppe vet så mye om det heller. Til slutt måtte jeg innse at de ikke vet så mye om politi, banditter eller mennesker i sin alminnelighet. Og ikke så mye om det å fortelle en historie på film heller.
Denne filmen forsøker å skildre en manns indre kamp for identitet og egenverd, noe han føler at han mangler fordi han aldri kjente sin far. Han er nødt til å konfrontere ubehagelige sannheter, han blir forvirret og han må til slutt ta et ekstremt drastisk valg for å kunne leve med seg selv. La gå at det er et valg som de fleste ikke ville følt nødvendig å ta. Men filmens problem er at denne personlige intrigen er lagt inn i mønsteret til en presumptivt realistisk politithriller, og her ryker bunnen ut av den med et smell. Troverdigheten blir så lidende at det verken blir det ene eller andre. For dum, hullete og urealistisk til å være genrefilm, og for full av nettopp denne genrens konvensjoner til at den indre handlingen får sjanse til å engasjere. Noe av det første man må avklare hvis man skal påta seg det store arbeidet med å lage en spillefilm, må være å bli enige om hva slags film man skal lage.
Skuespillerne er for det meste habile, men ikke stort mer. Ane Dahl Torp har fått gleden av å være tradisjonelt, svakt kvinnelig offer. Offer for sin far, for livet selv og sin egen manglende evne til å ta grep i noe som helst. Torp klarer tidvis å skape liv i klisjéen, men i noen scener så strever hun tydelig med stupide replikker. Dessverre også i scenen som skal være et høydepunkt i handlingen, noe som tapper denne nøkkelscenen for dramatikk. Bjørn Floberg gjør sin kyniske, voldelige drittsekk-rolle som så mange ganger før, og nå kan han den rimelig godt. Selvfølgelig overspiller han hele tiden, det er vi vant til, men han er så ekkel som han skal være. Den nevnte sjefen på Uro, Makker, spilles av Ingar Helge Gimle. Scenene hans er nesten utelukkende dumt skrevet, så jeg aner virkelig ikke om han er god eller ikke. Ingen kan spille alkoholisert mor som Anne Krigsvold, hun er på hjemmebane og ganske overbevisende. Anne Ryg har to-tre replikker som politiavdelingssjef og kunne vært erstattet med en trestokk og en båndspiller uten at noen hadde merket forskjell. Mens Ahmed Zeyan gjør en ganske så troverdig figur av smådealeren Marco.
Nicolai Cleve Broch er en derimot skuffelse, særlig etter hans presise portrett av den splittede Morten i filmen Uno. Her klarer han faktisk talt å gå gjennom hele filmen med subtile variasjoner av ett eneste ansiktsuttrykk. Pent prestert, men helt feil. HP skal jo liksom være en lidenskapelig, emosjonell mann som ustoppelig engasjerer seg i andre mennesker. Rollen krever fete gitarriff av noen emosjoner, ikke pirkete harpespill. Jeg velger å skylde på regien; man har vel periodevis glemt at HP egentlig skal være en altfor tøff politimann som har problemer med å sette grenser.
Objektivt sett er filmen er håndtverksmessig OK. Kronologisk og grei, pent klippet og med ganske effektive scener. Men det skjer så uendelig lite i hver scene, derfor blir det drepende kjedelig, uengasjerende på alle plan. Jeg så ikke på klokka én gang, jeg så på klokka hvert femte minutt og hver gang trodde jeg det hadde gått en halvtime siden sist.
Hvis dette er en realistisk film, så sliter Oslo-politiet mer enn jeg kunne forestilt meg i mine mørkeste mareritt. Som psykologisk drama er filmen banal, til dels ulogisk og ofte lettvint, med klisjétunge fasitsvar fra folk i sykeseng. Den fungerer likevel bedre som et slikt drama enn som en politifilm, men da er det noe seriøst galt med både formen og markedsføringen av filmen.
Teknisk
Bildet er ikke bra. Dette kan skyldes den ”dokumentariske” stilen de har lagt seg på, men jeg tror ikke overføringen er god heller. Kontraster og fargegjengivelser er av veldig vekslende kvalitet, og bildet er ofte ullent, som dårlig VHS. Lyden er også av varierende kvalitet, selv i DTS. Men dialogen kommer klart og tydelig, og i klubbscenene med høy musikk er det bra med trykk. Så lyden kan iallfall godkjennes.
Om ikke filmen er så god, skal jeg innrømme at selskapet har satt sammen en imponerende pakke med ekstrastoff. Det er internasjonal standard over dette. Kommentarsporet med regissøren og fotografen er det første man kommer over, og det er i grunnen ganske bra. De to har god kjemi og trives tydelig der de sitter og påpeker grunnene til forskjellige valg, detaljer med scenene og om locations. Det er tydelig at de har hørt et par gode kommentarspor selv, slik de nevner i begynnelsen. Det alternative kommentarsporet, med regissør og manusforfatter, lider litt av at Faldbakken tydelig nettopp har gjort jobben før. Ellers er det litt pinlig å sitte og høre hvor stolte folk er av noe man selv ikke synes er noe bra.
På disc 2 ligger tre filmer under den samlende tittelen ”Bakommateriale”. ”Bakomfilm” er en making of-film av den vanlige typen. Klipp fra innspillingen, litt om research, om skuespillere og grådig mange forklaringer av opplagtheter. Likevel blir det samlede inntrykket positivt, mest takket være Cleve Brochs oppriktige væremåte.
”Anes metode” er en dokumentar fra Ane Dahl Torps forberedelser til å spille narkotikamisbruker. Hun intervjuer en bruker, hører ham fortelle om opplevelsene man får av heroin og overværer det når han setter en dose. Det hele er skildret rett-frem og ærlig, med en brutal intensitet bak den dagligdagse oppførselen til brukeren. Betydelig mer tankevekkende enn hovedfilmen, så da får det bare være at forberedelsene i seg selv var rene overkill i forhold til hva manus krevde av Torps rolle.
Den tredje filmen heter ”Intervju med regissøren”. Greit nok, selv om jeg ble trett av å høre Faldbakken gjennomanalysere sitt eget verk. Hadde jeg likt filmen, ville det nok vært mer underholdende.
Et par av Faldbakkens kortfilmer er også inkludert. De er godt laget, for all del, men selv i disse korte verkene viser han tydelig trang til å utmatte tilskuerne. Noe av det jeg liker med kortfilmer, er at de kommer kjapt til et poeng. Her går det ikke kjapt, og det er litt vanskelig å skjønne poenget med særlig den andre av de to.
Trailere og TV-teasere er selvsagt med, og som jeg husket ser filmen ut som noe helt annet enn den er.
Til slutt et knippe deleted scenes. De kunne i grunnen godt ha vært med i filmen, uten at den hadde blitt noe dårligere av det. Eller noe bedre, for den saks skyld.
Pen pakke med en dårlig film i. Men liker du filmen, er kanskje ekstrastoffet verdt innkjøpet av DVD’en. Synd med det dårlige bildet.