Utgivelsen: 
Blodveien (1955)
Solid fortelling
Helstøpt regi av Kåre Bergstrøm og Rados Novakovic når jugoslavene blir hundset med av tyskerne. Og det hele skjer på norsk jord.
Blodveien er noe så sjeldent som et samarbeid mellom Norge og Jugoslavia. Nettopp derfor blir man nødt til å hedre både Kåre Bergstrøm og Rados Novakovic for utsøkt regiarbeid, ettersom de delte ansvaret. Dette samarbeidet lykkes utrolig godt, og filmen ville utvilsomt føltes ganske annerledes om kun Bergstrøm skulle ha veiledet skuespillerne og bundet sammen denne nesten nødvendige historien.
Vi befinner omtrent tre mil fra svenskegrensa i 1942. Tyskerne har med seg et lass partisaner fra Jugoslavia og etablerer en fangeleir. Samtidig blir Ivar og Ketil beordret til å lede disse mennene i arbeidet som består av å lage en ny vei, populært kalt blodveien. De norske herremennene er uansett ikke så arrogant herskesyke som tyskerne, så selvfølgelig utvikler dette seg til et drama hvor medmenneskelighet blir et viktig stikkord.
Den største opplevelsen av denne filmen er hvor godt fokus det holdes på det klassiske fortellermønsteret slik at filmen bevarer sin verdi, selv femti år etter produksjonen. Dette var på langt nær noen selvfølge i norsk film i etterkrigstiden, ei heller i nærmere fortid. Manuset av Sigurd Evensmo står dermed igjen som vanvittig sterkt og nøye lagt frem. Evensmo plasserer brikkene sine finurlig på de riktige stedene, og vi ender opp med et følelsessterkt fangeleirdrama som også inneholder pulsøkende kryssklipping og et spenningsnivå ikke ulikt det vi opplever hver gang Tarantino er klar med en ny film.
Gode skuespillerprestasjoner har heller aldri vært noen selvfølge i norsk filmhistorie, men denne gangen klaffer det jo så hinsides godt. Miksen av jugoslaver og nordmenn er tilnærmet likt en bragd i denne sammenhengen. Og når prestasjonene kanskje ikke er Oscarkandidater, kan det for eksempel pekes på Tom Tellefsen som slo igjennom som Karsten i Gategutter noen år tidligere. Her spiller han en motbydelig ung mann som virkelig får tarmene til å vri seg og nevene til å knytte seg sammen i fortvilelse. Vi har karakterer som gir noe tilbake.
Det er egentlig såre enkelt. Regi, manus, skuespillere og karakterer innfrir. Og når innholdet består av quislinger, norske bygdetullinger, partisaner og tyskere i en og samme film, samtidig som linken dem i mellom utspilles med eleganse, og blodveien binder mennesker sammen i like stor grad som endene av veien, da heves det over en hver tvil at dette er den beste norske spillefilmen fra 1955.
Teknisk
Utgivelsen ser uhyre sliten ut. Støynivået i bildet er nesten på et maksnivå av hva vi tåler, slik at det ser ut til at filmen like gjerne kunne ha blitt filmet før 1920. Det kan også virke som om 4:3-formatet ikke er riktig da en del av bildet åpenbart faller vekk. Dette er synligst i tittelsekvensen.
Lyden (mono) er skral, men ikke så ille at man legger merke til det lenger enn de fem første minuttene.
Ingenting ekstra.