Utgivelsen: 
Detour (1945)
Utmerket historietime
Mørkt mesterverk som fortjener å bli sett, husket og hyllet!
Hvem og hva som blir glemt eller husket, er ikke lett å forutse. Ofte er det tilfeldigheter som styrer, og tilfeldighetene har spilt Detour et puss. Dette er en «glemt» film, som ikke har hatt en særskilt høy popularitet – selv om den flere tiår etter sin premiere fikk en ny vår. Genren den befinner seg i – film noir – er også ganske glemt. Kombinasjonen gjør dette til en film uten særlig appell til et stort publikum, men rent kvalitetsmessig er dette en klassiker. Detour ble laget på et svært sparsommelig budsjett, og rettighetene for filmen ble heller ikke fornyet i tide. Dette medførte at hvem som helst kunne gi ut filmen, noe som førte til at mange dårlige kopier var i sirkulasjon. På denne utgivelsen ser og hører man at bilde- og lydkvalitet ikke er all verden – men den er likevel sjarmerende. Detour er et skoleeksempel på film noir, og for øvrig også en utrolig bra film.
Filmen dreier seg rundt hovedkarakteren Al Roberts (Tom Neal) og hans skjebnesvangre møte med Charles Haskell Jr. (Edmund McDonald) og Vera (Ann Savage). Vi møter ham som en frynsete skikkelse, før vi får se foranledningen til tilstanden. Reisen inn i den mørke historien er fascinerende, og det er beundringsverdig hvordan regissør Edgar G. Ulmer får til så mye med så lite. Lite budsjett, ukjente skuespillere og en ganske dårlig teknisk utførelse plasserer filmen i b-filmkategorien. Når det er sagt: Detour er kanskje tidenes beste b-film. Historiefortellingen er konsist og effektivt fortalt, og filmens drøye timelange spilletid passerer som på et blunk. Dette er skoleeksempel på hvordan genren – og film generelt – er på sitt beste.
Detour er en mørk film, og noir-elementene kler den godt. Bruken av skygger, en ond femme fatale og lange tagninger er bare noen av de typiske trekkene som kjennetegner filmen. Ulmer var forut sin tid med dette kunststykket, både hva historie og teknisk utførelse. Ja, den tekniske kvaliteten er middelmådig så det holder, men de tekniske grepene – klipping, kameraføring etc. – er av ypperste klasse. Selv de ukjente skuespillerne skinner under Ulmers kyndige regi og instruksjon. Ett ord dukket stadig opp mens jeg så filmen, og det var «tidløs». Det er noe universelt over historien, og med tanke på at få har sett den, ville den passet utmerket som en nyinnspilling. Det finnes for øvrig, men det ville vært interessant om en av dagens store Hollywood-kanoner hadde tatt tak i historien.
Sjelden har jeg sett et så skarpt skrevet manus. Dialogen sitter som ei kule, og det kommer kjappe replikker på løpende bånd. Produksjonsverdien på Detour er ganske lav, men smartheten Ulmer viser, forteller bare hvor langt man kommer med en god ide og historie. Mange av dagens filmskapere kunne lært mye av denne produksjonen, da mange heller vil skape store effekter. Dessverre er konsekvensen at historiene kommer i andre rekke – noe de absolutt ikke burde. Plottet er skjult lenge, og vendingene hit og dit er fascinerende, og de skaper en intens spenning gjennom hele filmen. Filmens siste ruter er et lite antiklimaks, men dette skyldes den konservative filmsensuren på denne tiden. Den ødelegger ikke helhetsinntrykket, men blir snarere enda en del av filmens interessante historie.
Skal du se én film noir i ditt liv, er jeg fristet til å si at dette er den ene. Klassikere som Touch of Evil og Gilda er fantastiske, men Detour har en historie bak seg som tilfører en ekstra dimensjon. Dette er lidenskap, intet mindre. For alle filminteresserte er dette obligatorisk pensum. Den som graver dypt, risikerer å finne gull.
Teknisk
Den tekniske kvaliteten bærer preg av at dette er en b-film fra 40-tallet. Av en eller annen grunn passer det filmens innhold, og er ikke noe stort minus. Snarere tvert om. Det eneste jeg savner er litt ekstramateriale – det hadde vært meget interessant!