Utgivelsen: 
Iron Man 3 (2013)
Ujevnt sololøp
Action og humor i tonnevis, men plottet er tynt og løst. Etter å ha sett samme figuren og samme skuespiller i fabelaktige The Avengers, må det være lov til å si at dette er en liten skuffelse.
The Mandarin (Ben Kingsley) er jordas farligste terrorist, og står bak flere attentater enn amerikanske myndigheter vil innrømme. Når Tony Stark blander seg inn, slår Mandarinen og hans menn hardt tilbake, mye, mye hardere enn Stark drømte om i sine villeste mareritt. Men det er ikke lett å holde nede en slik mann, en født fighter med hjernen til et vitenskapelig geni og kjeften til en stand-up-komiker på amfetamin.
Det ligger mye know-how bak denne filmen. Regissør og manusforfatter Shane Black har erfaring fra blant annet Kiss Kiss Bang Bang og Lethal Weapon, og skulle således være fint egnet til å både filme action og forsyne Robert Downey Jr. med en jevn strøm gode replikker. Selve historien er hentet fra tegneseriebladene, en storyline som heter Extremis. Jeg tror det siste representerer større problemer enn filmskaperne innså før produktet var ferdig.
Det er ikke det at dette er dårlig, her er det mye fint. Downey får masse plass til å utfolde seg uten drakten, og det er ingenting som kan målbinde ham. Skuespilleren er i fin form, og man fornemmer en sterk vilje til å få til noe stort og minneverdig. Birollene er fine, med en gnistrende Gwyneth Paltrow, en avslappet Jon Favreu og stødige Guy Pearce. Ben Kingsley ser sitt snitt til å smøre tjukt på med kaloririkt pålegg, og gjør sine få scener til små mesterverker.
Effektene er mektige og flotte, de også. De siste Marvel-filmene har vært enestående gode til å bruke CGI på en forstandig måte. Oversikt, spenning, plass til detaljer og en konstant påminning om at det egentlig dreier seg om mennesker.
Men historien er ikke god. Den er fryktelig tynn og ikke så rent lite forutsigbar. Alle forsøkene på smarte vrier er ting vi har sett mange ganger før. Dette får muligens tegneserien ta skylden for. Det finnes serier som er så gode at man kan filme dem bilde for bilde. Dette var nok ikke en av dem. Jeg har ikke lest Extremis, men det hele lukter av en klassisk Marvel-historie der en veldig enkel intrige er påført masse action og masse pseudo-gløgge replikker, for så å ende med så mye patos at leseren skal føle seg akkurat passelig rystet. Dette er faktisk den hjerteløse beskrivelsen av minst 90 % av det jeg har lest av Marvel-serier. Filmene har vært på et langt høyere nivå.
I tillegg er det noe løst og raklete med hele fortellerstilen til Black og kompani. Det er en masse ting som skjer, men fryktelig lite som får oss fremover. Tony er inn og ut av draktene sine, og det er en masse som ikke virker og som senere virker likevel. Han skyter endeløse tennis-serier med replikker med en tolvåring (Ty Simpkins, en meget talentfull ung herre), som i og for seg er morsomme, men sinker filmen. Væremåten til Stark er noe av problemet; han vil ha viljen sin og han vil ha viljen sin nå - men han ter seg på en sånn måte at han fremprovoserer endeløse diskusjoner og protester. Utrolig at han ikke forstår det, han som er geni og allting. Den dagen han skjønner det, så kommer kanskje disse filmene ned i under to timer, for det er ingenting ved intrigen som tilsier så lang spilletid.
Robert Downey Jr. hadde en kontrakt på fire filmer som Iron Man. Han har oppfylt kontrakten, men har likevel sagt ja til å spille rollen i Avengers 2. Denne filmen skal regisseres av Joss Whedon, film og TV-geniet som gjorde den første Avengers-filmen til en av de beste superheltfilmer som er laget. Jeg tror at Downey følte at Iron Man 3 ikke ble en bra nok måte å avslutte fortellingen om superhelten som han har gjort til sin egen, og han har derfor lyst til å avslutte denne delen av karrieren sammen med Whedon i stedet. Jeg skjønner ham godt.
Teknisk
Briljant lyd og bilde. Ekstrastoffet inneholder de sedvanlige featurettes, en ekstra stor mengde severdige deleted scenes, muntre tabbeklipp - og en actionfylt Marvel one-shot, denne gangen med sexy agent Carter (Hayley Atwell). Lekre menyer som imiterer filmens stil.