Utgivelsen: 
Angry Birds Toons - Sesong 1: Del 2 (2013)
Kjipe fugler
Ensformig og repetitiv tegnefilmversjon av spillsuksessen fra Finland, som bærer preg av at den i første rekke er inntjeningspotensiale – snarere enn et kunstnerisk prosjekt.
Angry Birds er som de fleste vet, en av de største spillsuksessene noen sinne. Har man skapt en velkjent merkevare, er det standard prosedyre å melke den for det det er verdt. Angry Birds har vært en ubetinget suksess også i forhold til alle spin-off-produkter, og er i så måte en suksesshistorie av de sjeldne. Ikke overraskende har også de animerte spillfigurene nå fått sin egen tegnefilm. Da snakker jeg ikke om en helaftens animasjonsfilm – den kommer først etter planen i 2016 – men om noen og tretti små episoder på godt under tre minutter hver. Problemet med kortfilmene er at det virker som om man har prøvd å fylle et behov hos små Angry Birds-hektede barn, snarere enn å lage noe som står på egne bein. Ser man på hele ideen om denne tegnede serien, er det lett å se at det er laget for et svært ungt publikum.
Behovet for denne serien kan diskuteres. Den gir umiddelbart en ekkel bismak av å være et kynisk og kalkulert produkt. Med tanke på kroner inn i kassa til produksjonsselskapet Rovio, er det utvilsomt kalkulert og lettjente penger. Dog avsløres det tydeligst for meg når man ser på selve produktet. Historien – som er av den simple sorten – handler om de slemme grisene som skal fange de snille fuglenes egg. Virkemidlene og oppbyggingen er enkel og spartansk, og man skal lete med lupe for å finne noen tegn til originalitet. Alle episodene følger samme oppbygging, hvor poenget bestandig er å fange/beskytte de dyrebare eggene. En dæsj slapstick og kroppshumor utgjør for det meste humoren. Noen ganger er det faktisk litt morsomt, selv for de voksne. Etter hvert dabber det av, og man blir lei og sliten i hodet. Problemet til serien er rett og slett at den utfordrer og utnytter genrekonvensjonene for dårlig, og at den kontinuerlig repeterer seg selv.
Den enkleste sak i verden er å sable ned et prosjekt som dette. Intensjonene er for åpenbare. Kan man i det hele tatt si noe positivt? Det lar seg faktisk gjøre. Jeg så alle episodene sammen med 3-åringen i huset, og i små doser fungerte det ypperlig som underholdning for de minste. Blir man lei pedagogisk korrekt barne-tv, er det denne lett voldelige serien midt i blinken. Skal man sammenligne med andre serier i nyere tid, er kanskje Haifinn og Sigve den beste sammenligningen. Korte episoder med kroppshumor, men uten den underliggende seksuelle følelsen man får av Sigves stadige jakt på den barmfagre havfruen i nevnte serie. Likevel finnes det en tilsvarende «lyst» i Angry Birds, hvor grisene hele tiden jakter på den hellige gral, som er eggene. Her skal man kanskje være forsiktig med å dra inn for mye Freud, men det er verdt å nevne.
For de aller minste fungerer Angry Birds Toons. For oss voksne fungerer det ikke i mer enn i små doser. Til det mangler serien grunnleggende kvaliteter og referanser som for eksempel en klassiker som Tom & Jerry har. Aller verst er det nok at karakterene er uten karisma og sjarm. Det er utvilsomt potensiale i figurene fra spillet, men her klarer man ikke å formidle nok til å gjøre dem til interessante karakterer på film. Man får håpe at spillefilmen som planlegges er noen hakk bedre. Mens store og små venter i spenning på dette, kan man bruke denne serien til å korte ned ventetiden – om ikke annet for de minste.
Teknisk
Bilde- og lydkvalitet er veldig bra, til tross for en ganske naiv og enkel strek. Bonusen består av noe småtteri, som ikke var all verden.