Utgivelsen: 
Dexter - Sesong 2 (2006)
Seriemorderen vi føler sympati for
TV-universets kanskje mest sympatiske seriemorder viser seg frem i en oppfølger som utvilsomt er bedre enn den første sesongen.
Fotogalleri
Dexter Morgan er tilbake. Han har kommet langt i sitt identitetssøk fra den første sesongen, og går nå målrettet mot å stille moralske spørsmål omkring sine ugjerninger. Er han egentlig permanent det monsteret han føler seg som, eller finnes det mulighet for transformasjon i retning av et bedre menneske, også for mannen som oppbevarer et eget blodkartotek over sine mange ofre?
Et av seriens veivalg i forsøket på å endre karakteren er å sende Dexter på møter for anonyme narkomane slik at han skal få bukt med avhengigheten, som på ingen måter involverer narkotika. Her møter han Lila som blir hans fadder, og etter hvert også en slags sjelevenn. Samtidig ivaretar serien all den spenningen som ble utløst i den første sesongen, og bygger videre på dette slik at opplevelsen av serieuniverset innehar en naturlig substans som gjør det mulig å leve seg mer inn i karakterene og handlingen.
I tillegg må jo den fantastiske Coates nevnes. Fra dag én har han vært i hælene på Dexter, kun som følge av intuisjon. Nå har han bestemt seg for å skygge den mystiske blodspruteksperten ettersom han åpenbart skjuler noe, bare uvisst akkurat hva. Det er så herlig hvordan Coates med sin konsise og svært så bestemte væremåte nærmest trakasserer hovedkarakteren vår og går seirende ut av omtrent alle scenene sine.
Karakterene har, som allerede nevnt, fått langt mer grobunn og serien står styrket som et utfall av dette. Spesielt Rita og Debra veves på en langt stødigere måte inn i handlingen etter hvert som karakterene blir av større betydning. Debra sliter med traumer etter den første sesongen, naturligvis, og blir dermed en ganske viktig karakter for oppfølgersesongen da hun utvilsomt har rom for karakterutvikling. Akkurat det samme blir gjeldende for Rita som kanskje for første gang i sitt liv opplever å ha det problematisk sammen med Dexter.
Det konkluderende spørsmålet blir alltid om vi egentlig bør føle sympati for seriemorderen Dexter som ved hjelp av stefarens strenge kodeks kun dreper mordere som ikke fortjener en plass i samfunnet. Er dette en slags superhelt, og i så fall må det jo være noe helt usannsynlig morbid i oss som ønsker slike tanker velkommen? Akkurat derfor føles serien så sterk, samtidig som man definitivt gleder seg til en ny runde når man har avsluttet denne sesongen.
Teknisk
Bildet fyller akkurat 16:9-skjermen din, noe som selvsagt settes pris på. Dessverre er selve bildekvaliteten svært varierende. Dexter opptrer nærmet som en klinisk psykopat, men bildet er på ingen måter rent nok til å underbygge dette. Særlig er det hyppigheten av kornete bilder som ødelegger mest av opplevelsen, men det er også tilfeller hvor bildets farger virker noe blafrende.
Lyden er det derimot lite å si noe på. Dolby Digital 5.1 gjør susen, og vel så det.
Ekstramaterialet kunne helt klart vært bedre. Først ut er intervjuer med skuespillerne som egentlig må bedømmes som ganske kjedelig. Spørsmålene mangler snert, i likhet med intervjuobjektene. Det resterende ekstramaterialet består av småting som fremstår som fullstendig unødvendig, og heller ikke verdt å nevne.
Denne TV-serien er uansett et trygt kjøp, takket være en svært godt skrevet fortelling. La oss i hvert fall være fornøyd med det.