Utgivelsen: 
Med Trekkspill til Operaen (2012)
Gladsinte trekkspillere på storbybesøk
Glade og fornøyde musikanter som plutselig blir veldig sinte for at de ikke får lov til å spille trekkspillmusikk i Den Norske Opera. Forstå det den som kan.
Lindesnes Trekkspillklubb er en gjeng med særdeles entusiastiske musikanter som lever og ånder for musikken. Klubben har nå sett seg lei på at de ikke får den anerkjennelsen de fortjener, de mener at kultur-Norge ser ned på dem. De bestemmer seg for at de skal spille i Operaen – Folkets hus. Motstand møter de på sin vei, for de snobbete kulturtoppene vil jo ikke at musikk uten ambisjon skal fylle den høykulturelle borgen Operaen har som mål å være.
For oss utenforstående kan gjengen denne dokumentaren skildrer virke både eksotisk og eksentrisk. Tilsynelatende elsker hele Sørlandet Lindesnes Trekkspillklubb. Og det er ingen tvil om at trekkspillklubben er viktig for mange. Vi kommer tett på mange enkeltindivider som forklarer hvor glad de er i musikken og hvor mye samholdet i klubben har betydd for dem på et personlig plan. Det er folkelig, jovialt og livsbejaende. Men så stopper det opp. De ellers så glade og fornøyde menneskene krever at de skal opptre i Operaen. Her tar filmen et tydelig standpunkt, den støtter klubben i ønsket. Dette kan jeg si ut fra hvordan «kultursnobbene» blir fremstilt. Et uttrykk som at Operaen er «…for alle, men ikke for alt» blir i denne sammenhengen tatt ut fra kontekst og virker særdeles uspiselig. Men jeg tror ikke at det er så svart hvitt som det fremstilles i filmen. Nettopp distansen mellom det folkelige Sørlandet og den snobbete storbyen er et tema. Gjennom intervjuer og lignende kommer det frem at alle klubbens medlemmer nærmest forakter byen og kunne aldri tenke seg å bo der. Filmens ene store problem ligger i dette, hvorfor i all verden ønsker de så sterkt å spille i Operaen? Hvorfor vil de så inderlig anerkjennes av dem som de har uttrykt forakt for? Jeg skjønner aldri denne motivasjonen og dermed fremstår trekkspillklubben som en selvhøytidelig og påprakkende bande med lømler. Kunne andre nisjeartister sluppet unna med samme type oppførsel? Det tror jeg ikke. Som de sier det selv, så vil de ha respekt for det de gjør. Å tvinge seg på en arena som ikke er naturlig for denne typen musikk virker ikke som den rette fremgangsmåten.
Hvis man skulle sammenlignet Med trekkspill til Operaen med noen andre «filmer», må Norge Rundt være beste referanse. Uttrykket er lite filmatisk og kunne vært klippet ned til et helt ok innslag på en tidlig fredagskveld. I helaftens format holder det ikke mål. De som er med i filmen minner også om typene fra nevnte program. De blir fremstilt som enkle mennesker uten perspektiv på noe som helst. Jeg antar at dette ikke er intensjonen fra filmskaperen, for så ensporede og uopplyste som de blir fremstilt tror jeg ikke de er i det virkelige liv. Når man har valgt å ta med at de klovner rundt, snakker nedlatende om alt i byen etc., så virker de som gretne, påtatt joviale og parodiske skikkelser. Vi gis rett og slett ingen grunn til å heie på hovedpersonene og deres mål i filmen. Alle har det i tillegg veldig bra i livene sine og trives med tilværelsen, så hvorfor er de så innmari sinte? Jeg får ikke noen forståelse av dette på noe punkt gjennom filmen.
Det er virkelig en bra ting at trekkspillklubben er viktig for mange av dens medlemmer. Ja, de uttrykker nærmest at den i enkelte tilfeller har vært livsviktig for mange. Derfor er det så synd at de fremstilles på en særdeles lite sympatisk måte. Med trekkspill til Operaen blir dessverre en uinteressant og uspennende film som kun viser noen merkelige skruer som er fryktelig sinte uten at det rettferdiggjøres. Manuset er også tynt, det virker litt ugjennomtenkt ut. Tilfeldige intervjuer, scener og arkivklipp blandes sammen litt ukritisk.
Teknisk
Helt elendig bildekvalitet hvor det er streker i kanten på alle gjenstander i bildet. Ufiltrert bilde som ser ut som hjemmevideo og gir en følelse av skikkelig lav produksjonsverdi. Lyden er helt grei. Ekstramateriale finnes ikke.