Utgivelsen: 
Broen sesong 3 (2015)
Helin og Lindhart briljerer
Sesong 3 har blitt den mest komplette hittil, og er som forventet solid krim. En hyggelig overraskelse er at den også er et aldeles nydelig drama.
Denne anmeldelsen inneholder spoilere fra tidligere sesonger, så du er herved advart.
Martin Rohde endte i forrige sesong opp i fengsel, etter at Saga meldte ham for tjenesteforsømmelse. Martin ble dømt til ti år i fengsel, og er ute av bildet i den nye sesongen. Forholdet mellom ham og Saga var sentralt for de to første sesongene, og det var knyttet stor spenning til hvordan dette ble løst i fortsettelsen. 13 måneder har gått, og en ny drapssak dukker opp. Saga må begynne å nøste opp trådene, samtidig som hun får en ny dansk partner. Det viser seg raskt at det nok en gang er en seriemorder på ferde, og vedkommende har skumle planer for svært mange mennesker. Sammen med sin nye partner presses Saga fra mange kanter, i et krimdrama med mange spennende vinklinger og uforutsigbare vendinger.
Den nyeste sesongen av Broen starter forbilledlig. Anslaget etablerer karakterer – både nye og gamle – og hendelsene som kommer til å forme alle episodene. Som vanlig ligger det en bestialsk drapssak i bunn, men mest gledelig er det at vi får to store og uhyre interessante sideplott. Saga (Sofia Helin) har hittil vært en lite sårbar kvinne, som i en mannsdominert verden klarer seg utmerket godt. Nå får vi se en ny side av henne, og det er kjærkomment at vi kommer tettere innpå mennesket Saga Norén. Gjennom møtet med hennes nye partner Henrik Sabroe (Thure Lindhart), utvikler det seg et nært forhold mellom to mennesker som sliter med sine problemer – som jeg ikke skal avsløre hva er. Bakgrunnshistoriene til de to karakterene er i seg selv gode nok til å forsvare en egen sesong, og er utrolig godt skrevet og utspilt. Måten de etter hvert veves sammen på, er intet mindre enn forbilledlig.
Faren med formelbaserte serier som dette – mord, etterforskning, løsning – er å ikke klare og skape noe som føles forfriskende og nytt. Det har man til de grader klart i sesong 3, og det blandes perfekt mellom kjente og nye elementer. Saga er fortsatt seriens bærende element, og de kritiske røstene som mente at hun ble for statisk gjennom de første sesongene, blir stilnet etter oppvisningen i den nyeste sesongen. Hun er fortsatt sitt frydefulle, gamle jeg, men viser at hun har flere lag enn det man kanskje antok innledningsvis. Den dypere forståelsen vi får av henne er en av de beste serieutviklingene jeg har sett noen gang. Problemene hun havner i, og urettferdighetene hun utsettes for, skaper en sympati som er så monumental at man føler seg nært knyttet til det fiktive universet.
Der hvor Broen tidligere har vært noen lunde enkel i sympatistrukturene, er det i den nye sesongen større ambivalens og vanskeligere å avgjøre hvem som er gode og hvem om er onde. De kontinuerlig endrede sympatistrukturene sørger for at man blir revet med, og det er vanskelig å ikke ville se mange episoder om gangen. Attpåtil er karakterutviklingen stor, og vi får være med på en reise som utfordrer og engasjerer. Det er lenge siden jeg har sett en serie som så mesterlig klarer å kombinere det trygge og konvensjonelle med det utfordrende og krevende. Dette er også en av grunnene til at serien treffer så bredt, alle – uansett hvilke preferanser man måtte ha - kan få utbytte av den.
Som vanlig tar Broen samfunnsaktuelle problemstillinger på kornet, og fremstiller dem på en måte som gjør dem interessante, samtidig som de settes inn i en spennende fortelling. Denne gangen er også fokuset mer variert, og det vies mer tid til ting utenom den overhengende drapsgåten. I stedet for at vi kun venter i spenning på hvem morderen er, får vi mange forventninger til skjebnene til de enkelte karakterene. Det er en tydelig og fokusert historie med mange spennende vendinger som virkelig kommer seg under huden på oss som ser på. Alt er selvfølgelig ikke perfekt, for det tas noen snarveier i form av usannsynlige sammentreff, men i det store bildet utgjør det ikke noe stort minus. Innenfor krimdrama er denne sesongen noe av det beste som noen gang er laget.
På stemningsfronten er det lite å klage på. Den nordiske noiren har befestet seg som et begrep, og det er interessant å følge med på genren etter hvert som den skrider frem og får flere år på baken. Hva er det som kjennetegner denne typen serier? Det aller viktigste er den nevnte stemningen. Den er særegen, på samme måte som den unike følelsen man får av amerikansk, 40-talls noir. I motsetning til storbyens mørke i disse filmene, er det lyset i Norden – eller fraværet av det - som gir det unike særpreget i nordisk noir. Mørket som preger våre nordlige områder er unikt, og det er imponerende hvordan skaperne av de store krimseriene klarer å fange inn dette gjennom kameralinsen. Det naturlige, ikke-kunstige lyset gir en helt egen aura som få andre har klart å kopiere. I hovedsak er det lyset som skiller nordisk krim fra andre lands lignende serier, et element som gir en sjeldent god og autentisk følelse.
Sesong 3 har blitt den beste hittil, og det er bare å krysse fingrene for at det blir en sesong 4. Det ligger åpent for utrolig spennende oppfølgingshistorier, så det ville vært en skam om det ikke skulle komme mer av denne fantastiske serien.
Teknisk
Bildekvaliteten er det lite å utsette på, og de dunkle scenene er gjengitt nøyaktig og detaljert. Lyden er jevnt over veldig god, og dialogen er perfekt mikset inn i lydbildet. Det er ikke noe bonusmateriale på denne utgivelsen.